Her ser vi den siste sykekorga som var i bruk i Botnan, flettet og betydelig lettere enn den gamle korga av heltre.
Dersom noen blir alvorlig syk i dag er det heldigvis enten topp utstyrt sykebil og/eller luftambulanse eller redningshelikopter på plass i løpet av kort tid, og er de ikke innenfor fastsatt responstid blir det iverksatt gransking m.m.. Dette var ikke noen selvfølge i bygda vår for en del år tilbake. Ennå på 1960-tallet var det mange veiløse grender og bosteder, og man måtte klare seg så godt man kunne, dvs normalt selv sørge for transport til lege og sykehus.
I veiløse Botnan var det sykekorga som måtte duge. Denne var – så vidt vi har bragt på det rene – en gave til Botningene fra Vemundvik sanitetsforening, og sto plassert på Leirvika. Ble noen i bygda alvorlig syk var det å skaffe folk, hest og/eller båt, slik at korga kom den trengende til nytte. Det var vel ikke sikkert at reisen alltid var en behagelig opplevelse for den syke. Ofte kunne nok snø og kulde være en belastning på vinters tid, likeledes båtferden i all slags vær til alle årets tider. Normalt ble den syke kjørt med båt til Sørenget eller Skakkanova, før det ble biltransport den siste biten til sykehuset i Namsos.
For alle nålevende som kan huske tiden med sykekorga er det vel flettekorga som sitter i minne, men før den tid var det en stor, kjempetung trekorg – eller nærmest en kiste, som ble benyttet. Vi kan ikke med sikkerhet si når det ble slutt på bruken av sykekorga i Botnan, men trolig var det i forbindelse med opprettelsen av ferjerute mellom Kjerstivika og Leirvika. Vi kan i alle fall huske at vi med selvsyn så den i bruk ca. 1965. I det tilfellet ble pasienten fraktet i sykekorga med båt fra Duna til Skakkanova.
I dag står begge korgene i fjøset på Leirvika. De ble i sin tid tilbudt Namdalsmuseet, men de hadde flere lignende eksemplarer og var følgelig ikke interessert. Uansett, dette er en viktig del av bygdas historie som tilsier at korgene skulle vært tatt vare på for framtida på en skikkelig måte.
Den gamle sykekorga i heltre. Den var utrolig tung, så her krevdes det håndfaste personer til å bære den syke.
Ytterby ca. 1905. Her har kornet kommet på staur, et vanlig høstarbeide på landsbygda før i tida.
Et årvisst og anstrengende arbeid på gårdene før i tiden var skuronna, da kornet skulle skjæres og settes på staur for å sikre et helt års forbruk av korn. Ordet skuronn er et gammelt navn der “skur” står for å skjære og “onn” er hentet fra det gamle norrønne språket. Tidligere ble kornet skjært med sigd (dialekt sjurru) og ljå, men smått om senn overtok hesten som drakraft med slåmaskina og sjølbinderen. På dagens enorme kornåkre er det skurtreskeren som gjør alt dette arbeidet. I forbindelse med den gammeldagse skuronna måtte alt korn som ble skjært knytes i kornband, som så i sin tur ble tredd ned på en kornstaur. Kornstaueren var spiss i begge ender, og et stykke over bakkenivå hadde den gjerne en utstående kvist som kornbanda hvilte mot. Når kornbanda var ferdig tørket ble de fraktet til låven for tresking. Treskinga kunne foregå hele vinteren. Ofte ble kornet også fraktet til en nærliggende mølle for maling.
På det øverste bilde ser vi at skuronna på Ytterby er ferdig. Det er mye folk på gårdstunet, noe som kan ha sammenheng med skuronna. Vi ser også at en person står og holder hesten. Bildet er tatt ca. 1905, og hovedbygninga er nok den som ble oppført i 1870. Denne ble senere påbygd i 1920 og 1935. Også fjøs, stall og låve ble oppført i 1870. På gården var det videre både brygge, båtnaust, stabbur og eldhus. Årsaken til at det ble satt opp så mange bygninger i 1870 kan sannsynligvis tilskrives at det da ble nye eiere av gården ved at Thobroe-slekten kom flyttende fra Hammarsøya .
Vi vedlegger også ytterligere to bilder fra Ytterby, men disse er sannsynligvis tatt noe senere, muligens på 1940-tallet. Vi ser på bildene at her er man på veis ende. Skulle man videre måtte man over i båt. Vi vet ikke hva navnet Ytterby kommer av, men det har sannsynligvis en sammenheng med at veien sluttet her. Det er kjent at stedet tidligere også ble kalt S
To bilder av Ytterby, sannsynligvis i 1940-åra. Vi ser på det høyre bildet at det er tatt før veien til Kjerstivika ble anlagt.
Det øverste bildet er utlånt av Victor Grønvik fra Flatanger, mens de to nederste er hentet fra digitalt arkiv og er tatt av lensmann Fuglår.
Bildene viser reinflokken til Ivar Toven når tradisjonen med svømming over Nordsunda ble tatt opp igjen i 1987. Her er det like før flokken kaster seg på sjøen for å svømme fra Elvalandet til Breksillholmen. På bildet til høyre ser vi fra venstre muligens to elever fra sameskolen på Snåsa, Aksel Toven, Nils Holm Bull og Nils Roger Duna. Foto: Namdal Arbeiderblad v/Thoralf Johnsen.
Våren er utvilsomt her, både hva kalender og temperatur angår. Med våren følger også reinflyttinga for reineierne i vårt distrikt og i øvrige deler av landet med tamreindrift. I vårt område handler det om at reinen skal flyttes fra vinterbeitene ute på kysten til sommerbeitene i innlandet eller høyere til fjells i kystnære områder. Dette er naturlig nok en travel tid for reineierne, men samtidig en tid med bud om snart kalving, sommer og saftige fjellbeiter for dyrene.
Enkelte steder har reinen vinterbeite på øyer og nes. Før i tiden foregikk flytting til/fra slike områder utelukkende ved at reinen svømte over fjorder og sund. Fra Namsenfjorden kjenner vi en rekke slike svømmeplasser fra gammelt av. I Sørnamsen ble det svømt fra Fosenhalvøya via Finnsneset og over til Skorstad og/eller Reindalen på Otterøya. Varpneset i Lokkaren er en kjent svømmeplass til/fra Vemundvik og Otterøya. Denne var i bruk til et stykke ut på 1900-tallet. Videre var det en svømmeplass fra Finnpungen i Ganesmarka via Finnpungholman og Haukøya til Elvalandet. Likeledes mellom Breksillholmen til Elvalandet og fra Ølhammeren på Elvalandet til Jøa, samt fra Tingstad til/fra Jøa. Alle disse stedene var til/fra de store øyene i Namsenfjorden, men vi kjenner også til svømming over fjorder og sund i Vemundvik for å slippe å flytte reinen via store omveier i tildels ulendt terreng. Over Blikengfjorden ble reinen svømt fra Bjønnvika, like nord for Skakkanova, via Stålholmen, Raftøya og til/fra Blikenget. De siste som brukte denne flytteleia var Nursfjellfamilien. Etter at reinen hadde vært på vinterbeite ved Salsnesområdet hendte det at den svømte fra Jektvika over til Foss i Botnan for å slippe ferden rundt Røyklibotnet. Den siste vi kjenner til som brukte denne leia var Jon Vesterfjell, bror til Inga Toven. Vi kan vel også tenke oss at det ble svømt over Vetterhusstrømmen til/fra Rypneset, men vi har ikke konkret kunnskap om dette. Det vi vet er imidlertid at det sto gammer på begge sidene av Vetterhusstrømmen, noe som kan ha sin bakgrunn i at det ble svømt over der.
Fra den gamle svømmeplassen mellom Varpneset og Otterøya på begynnelsen av 1900-tallet. Her har reinen akkurat kommet i land på stranda ved Varpneset. I dag går veien til det gamle ferjeleiet akkurat her. Personene på bildet er sannsynligvis familien Anders Nursfjell fra Lennamarka. Foto: Utlånt fra arkivet til Foto Hågensen i Namsos.
Et stykke ut på 1900-tallet opphørte den tradisjonelle bruken av de store øyene i Namsenfjorden som vinterbeite for rein i en periode, men på 1980-tallet ble denne tradisjonen tatt opp igjen, og med den også reinsvømminga. Den første som gjennopptok den gamle tradisjonen var, som tidligere nevnt, Ivar Toven i 1987. Det ble da svømt over Nordsunda fra Elvalandet til Breksillholmen. Senere kom Kystriksveien og brua akkurat på dette stedet, og da ble svømminga flyttet lengre øst i Nordsunda til Bausneset og over til Stor-Andvika. Noen år deretter forsøkte Jåma/Anti-gruppen å ta opp svømminga over Lokkaren fra Otterøya til Varpneset, men etter noen forsøk valgte man å benytte den nye brua over Lokkaren i stedet.
Her ser vi reinsvømming over Nordsunda, fra Bausneset til Stor-Andvika, ca. 1990. Foto: Nils Roger Duna.
Ut over 1800-tallet ble det stor interesse for tømmer og trevirke fra skogene i Namdalen og Helgeland. Før den tid var det kun lettdrevet skog i tilknytning til gårdsbruk og nærområdene der som ble hugget, og da stort sett til eget bruk. All annen skog ble sett på som mer eller mindre verdigløs. Den nye interessen for skogen førte til stor innflytting til våre områder fra deler av landet med “overskudd” av folk og manglende mulighet til å brødfø den voksende befolkningen. Går vi inn i folketellingene for Vemundvik fra 1800-tallet ser vi at en stor del av befolkningen var født i helt andre deler av landet. Det var tilflytting fra store deler av Sør-Norge, men spesielt områdene rundt Trondheimsfjorden og dalstrøkene på Østlandet avga en betydelig folkemengde til våre områder. Likeledes kom det mange svensker vandrende fra både Jemtland og andre deler av Sverige. Ja, det er så mange tilflyttere representert i folketellingene at vi kan spekulere i hvor mange personer som egentlig bodde her før denne tidsepoken. Følgelig er det vel knapt noen i Vemundvik som ikke kan vise til innflyttere fra områder lengre sør enn Namdalen eller fra Sverige blant sine forfedre.
Den store interessen for skogen førte til etablering av en rekke sager rundt omkring i Vemundvik, dvs såkalte “oppgangssager”. En oppgangssag var en vanndrevet sag med et rett sagblad som beveget seg rett opp og ned. Oppgangssagene revolusjonerte i sin tid middelalderens måte å økse til planker og bord på av tømmerstokkene. I gamle Vemundvik ble det på dertil egnede steder, med tilgjengelig vanntilførsel, etablert en rekke oppgangssager. I farten kan vi nevne ved Sagfossen innerst i Vestgøten i Røyklibotnet, i Dunaelva og Ekornelva innerst i Vetterhusbotnet og i Sagelva ved Heimdalbotnet. Sagelva kommer fra Løddingsvatnet.
På slutten av 1800-tallet ble oppgangssagene igjen avløst av sirkelsaga. Etterhvert ble det da etablert flere sagbruk av den “nye typen” i bygda. Den største og “lengstlevende” var vel Vikan trelast på Strandholmen, i daglig tale “Dunabruket”, som ble etablert av Christian Duna. Like ved, i Heivika – rett over for Alhusstrand, etablerte brødrene Henry og Karl Nilsen Heivikbruket, som til daglig ble kalt “Nilsenbruket”. Det er dette sagbruket som er avbildet på ukens bilde. Odden det ble anlagt på hette tidligere Finnodden, noe som kan indikere en tidligere samisk tilstedeværelse/bruk av området. Heivikbruket ble etablert i 1946, og var i drift fram til ca. 1969. Etter nedleggelsen sto bruket tomt i mange år, før posten etablerte seg i deler av bygningsmassen for noen år. Etter den tid ble bruket kjøpt av Jan Erik Råum, før Jon Åge Myrvold m/flere overtok eiendommen og bygget småbåthavn på stedet. Eiendommen er igjen solgt, og dagens eier er bosatt på Skage i Overhalla. I tillegg til de to større sagbrukene ble det etablert en rekke mindre sagbruk og gårdssager rundt om i bygda. Her nevner vi “Nygårdsaga” ved Heimdalbotnet, “Hoddøsaga” på Leirvika i Botnan, sager ved Ausvasselva og Fossvika. Gårdssager fikk vi blant annet på Vetterhus, Avløften, Jektvika og mange andre steder i bygda.
Ved Heivikbrukets nedleggelse rundt 1969 flyttet brødrene Nilsen til Tuen Bruk ved Øyeren i Akershus og overtok driften der. Flere av de ansatte på Heivikbruket fulgte etter, og det ble en stor “utvandring” fra Vemundvik til området nord for Øyeren. Vi kan nevne brødrene Snorre-, Harald- og Bjørnulv Lund, Johnny Løkkemo, Arvid Haltnes og Trond Overvik. Den siste fra bygda som startet på Tuen bruk var Arvid Løkkemo. Alle de nevnte etablerte seg med hus og familier i nærområdet til Lillestrøm.
Bilde av Heivikbruket er tatt av Asbjørn Nergård fra Skogn/Levanger ca. 1954. Han bodde på hybel hos Borghild og Einar Torgerhaug mens han jobbet som lagleder i E-verket under utbygginga av stømmen til Botnan. Flere familier i Vemundvik tok inn leieboere under strømutbygginga, og Åsmund Glømmen bygde på fjøset på Alhusstrand og leide ut dette som lager. Når utbygginga var ferdig var det en stor fest på Lødding.
Nr. 38 Thoralf Engan fra Byåsen i Trondheim. Nr. 56 og 61 er lokale deltakere, hhv. Asbjørn Aursand og ? Åkervik.
Alle som er født for noen år tilbake husker vel de årlige hopprennene i Namsos, en av vinterens absolutte høydepunkt. Her fikk et tallrikt publikum stifte bekjentskap med norske og utenlandske hopphelter, som man ellers bare hørte om på radio eller leste om i avisa. Hopprennet ble avviklet et godt stykke ut i april, og snø var aldri noe problem på denne tida. Av kjente størresler som deltok på 1960-tallet kan vi blant annet nevne Toralf Engan, Torgeir Brandsegg, Bjørn Wirkola og Lars Grini. I tillegg hadde vi flere lokale storhoppere som Knut Lillemoen, Kurt Westerberg og Knut Schjerve. Vi husker også at Vemundviks egen Gunnar Sandneseng stilte som prøvehopper.
Vi har tidligere nevnt at et stort publikum beskuet vårhopprennet, eksempelvis var det i 1954 hele 3000 tilskuere som så Simon Slåttvik sette ny bakkerekord på 62,5 meter. I den tiden var det manuelt billettsalg, og køen kunne ofte stå langt nedover Havikveien. Det siste vårhopprennet ble avviklet en eller annen gang på slutten av 1960-tallet. Omtrent samtidig ble det også slutt på vinterens hopprenn i Guldvikbråten. Med dette var i praksis en langvarig og begivenhetsrik tradisjon i Namsos over. Det lokale hoppmiljøet har vel heller aldri blitt det samme etter denne tiden.
Personvernerklæringen handler om hvordan denne nettsiden samler inn og bruker informasjon om besøkende. Erklæringen inneholder informasjon du har krav på når det samles inn opplysninger fra nettstedet vårt, og generell informasjon om hvordan vi behandler personopplysninger.Juridisk eier av nettsiden er behandlingsansvarlig for virksomhetens behandling av personopplysninger. Det er frivillig for de som besøker nettsidene å oppgi personopplysninger i forbindelse med tjenester som å motta nyhetsbrev og benytte del- og tipstjenesten. Behandlingsgrunnlaget er samtykke fra den enkelte, med mindre annet er spesifisert.
1. Webanalyse og informasjonskapsler (cookies)
Som en viktig del av arbeidet med å lage et brukervennlig nettsted, ser vi på brukermønsteret til de som besøker nettstedet. For å analysere informasjonen, bruker vi analyseverktøyet Google Analytics. Google Analytics bruker informasjonskapsler/cookies (små tekstfiler som nettstedet lagrer på brukerens datamaskin), som registrerer brukernes IP-adresse, og som gir informasjon om den enkelte brukers bevegelser på nett. Eksempler på hva statistikken gir oss svar på er; hvor mange som besøker ulike sider, hvor lenge besøket varer, hvilke nettsteder brukerne kommer fra og hvilke nettlesere som benyttes. Ingen av informasjonskapslene gjør at vi kan knytte informasjon om din bruk av nettstedet til deg som enkeltperson.Informasjonen som samles inn av Google Analytics, lagres på Googles servere i USA. Mottatte opplysninger er underlagt Googles retningslinjer for personvern.En IP-adresse er definert som en personopplysning fordi den kan spores tilbake til en bestemt maskinvare og dermed til en enkeltperson. Vi bruker Google Analytics sin sporingskode som anonymiserer IP-adressen før informasjonen lagres og bearbeides av Google. Dermed kan ikke den lagrede IP-adressen brukes til å identifisere den enkelte brukeren.
2. Søk
Hvis nettsiden har søkefunksjon så lagrer informasjon om hvilke søkeord brukerne benytter i Google Analytics. Formålet med lagringen er å gjøre informasjonstilbudet vårt bedre. Bruksmønsteret for søk lagres i aggregert form. Det er bare søkeordet som lagres, og de kan ikke kobles til andre opplysninger om brukerne, slik som til IP-adressene.
3. Del/tips-tjenesten
Funksjonen "Del med andre" kan brukes til å videresende lenker til nettstedet på e-post, eller til å dele innholdet på sosiale nettsamfunn. Opplysninger om tips logges ikke hos oss, men brukes kun der og da til å legge inn tipset hos nettsamfunnet. Vi kan imidlertid ikke garantere at nettsamfunnet ikke logger disse opplysningene. Alle slike tjenester bør derfor brukes med vett. Dersom du benytter e-postfunksjonen, bruker vi bare de oppgitte e-postadressene til å sende meldingen videre uten noen form for lagring.
4. Nyhetsbrev
Nettsiden kan sende ut nyhetsbrev via epost hvis du har registrert deg for å motta dette. For at vi skal kunne sende e-post må du registrere en e-postadresse. Mailchimp er databehandler for nyhetsbrevet. E-postadressen lagres i en egen database, deles ikke med andre og slettes når du sier opp abonnementet. E-postadressen slettes også om vi får tilbakemelding om at den ikke er aktiv.
5. Påmelding, skjema
Nettsiden kan ha skjema for påmelding, kontaktskjema eller andre skjema. Disse skjemaene er tilgjengeliggjort for publikum for å utføre de oppgaver de er ment å gjøre. Påmeldingsskjema er for at besøkende kan melde seg på eller registrere seg.Kontaktskjema er for at besøkende enkelt kan sende en melding til nettsidens kontaktperson.Vi ber da om navnet på innsender og kontaktinformasjon til denne. Personopplysninger vi mottar blir ikke benyttet til andre formål enn å svare på henvendelsen.Skjema sendes som epost via Mailgun som tredjepartsløsning. Hele innsendelen blir lagret hos Mailgun i 24 timer. Mellom 24 timer og 30 dager er det kun mailheader som blir oppbevart før innsendelsen blir slettet etter 30 dager. Årsaken til denne lagringen er for å bekrefte om eposter blir sendt fra nettsiden og videresendt til riktig mottaker. Når eposten er mottatt av mottaker så er det opp til mottaker å avgjøre Databehandlingsbehovet av eposten.
6. Side- og tjenestefunksjonalitet
Det blir brukt informasjonskapsler i drift og presentasjon av data fra nettsteder. Slike informasjonskapsler kan inneholde informasjon om språkkode for språk valgt av brukeren. Det kan være informasjonskapsler med informasjon som støtter om lastbalanseringen av systemet slik at alle brukere blir sikret en best mulig opplevelse. Ved tjenester som krever innlogging eller søk kan det bli brukt informasjonskapsler som sikrer at tjenesten presenterer data til rett mottaker.
7. Hvordan håndtere informasjonskapsler i din nettleser