Gjennom media ser vi nå at det gode gamle campinglivet med bil og telting har fått en oppsving etter mange år der hoteller, hytter og rorbuer m.m. har vært måten det norske folk har tilbringt ferien på. På slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet var imidlertid dette med camping noe nytt, spennende og ekslusivt. Det var da gått noen år fra krigen, og for første gang hadde en del familier mulighet i form av ferie, biler og økonomi til å reise mer eller mindre uten mål og mening. På en måte kan vi vel si at dette var et resultat av at velferdsstaten Norge var i emning. Sett med dagens øyne var vel ikke disse turene særlig glamoriøse med dårlige veier, små og dårlige biler og ofte overnatting i et lite spisstelt.
Ukens bilde er tatt på Namsskogan ca. 1960. Det er familiene Brøndbo, Duna og Flasnes som her inntar dagens middag. Fra venstre ser vi Ivar Brøndbo, Aris Brøndbo, Maj-Britt Rauø, Hildbjørg Duna, Nils Roger Duna, Jostein Flasnes, Bjørg Flasnes, Alvhilde Flasnes og Henry Duna. Vi mener å huske at menyen var kjøttsuppe, og sannsynligvis er denne laget av mødrene i familiene på forhånd og medbringt på spann. Turen endte trolig opp med besøk hos famiien Hestmo på Trones. De hadde tidligere bodd i Vemundvik, nærmere bestemt på den første gården innenfor Vemundvik kirke, men kom opprinnelig fra Osen i Sør-Trøndelag.
På Vetterhus i Botnan kan vi i skogkanten til jordet ane konturene av flere gravhauger.
Skikken med å dekke den dødes grav med et synlig momument i form av en haug, ble i Norden utbredt blant en del av den yngre steinalders jordbrukskultur, og ble helt gjennomført i eldre bronsealder. Skikken holdt seg fullt levende gjennom hele forhistorien til kristendommen. Vi kan derfor finne gravhuger og gravrøyser av svært varierende alder. Det var ofte vanlig å legge bruksgjenstander og verdigjenstander i gravhaugene, slik at den døde kunne ha nytte og glede av disse i sin nye “verden”. En gravhaug kunne variere veldig i størrelse, alt etter statusen til den døde. Normalt var de runde og ble kalt rundhauger, eller de kunne være avlange og ble kalt langhauger. Langhaugene kunne være skipsgraver. I de fleste gravhauger i Norge kan man midt på finne en fordypning. Dette kalles plyndringsgrop, og viser at graven har vært gjennomsøkt på jakt etter verdigjenstander.
I Vemundvik og Botnan har det vært gravhauger og gravrøyser flere steder, blant annet på Høknes, øyene mellom Ganes og Ramsvika, Hammarsøya, ved Vetterhusstrømmen, Bergem og Vetterhus, men de alller best bevarte haugene finnes i dag på øya Auka – vest av Ganes. På ukens bilder kan vi se en del av gravhaugene på Vetterhus i Botnan. Disse ligger vest for gården, i skogkanten til jordet. Nede ved sjøen finnes det som overveiende sannsynlig er en gravrøys av stein. Denne er bedre bevart enn gravhaugene ved jordet. Så vidt vi kjenner til er ikke disse gravhaugene registrert, og historielaget vurderer derfor å kontakte relevante myndigheter for å få gjennomført en befaring.
På en odde ved Vetterhusbotnet ligger den best bevarte gravrøysa på Vetterhus.
På ranken i svingen like etter ferista i Ekorndalen vil man finne flere dyregraver. På venstre bilde ser man dyregravene fra veien og på høyre bilde ser man gravene mot veien.
Dyregraver/fangstgraver i Norge har hovedsaklig vært brukt til fangst av elg og villrein. Oftest er det jordgroper eller steingraver, de siste helst i fjellet. Normalt var gravene kombinert med ledegjerder eller naturlige “ledegjerder” i terrenget i forbindelse med dyretrekk og dyrestier. Jordgropene var vanligst for elg, mens det i fjellet ofte ble brukt steingraver etter villrein. Et anlegg kunne omfatte mange graver, og enkelte steder kunne hele dalfører kontrolleres og sperres av, men ved fangst etter elg var det heller ikke uvanlig med frittstående enkeltgraver. Flest fangstgraver i Norge finner vi på Østalndet og i Trøndelag.
Enkelte fangstgraver kan dateres helt tilbake til steinalderen, og den eldste som er funnet i Norge er fra 3700 før Kristus. De fleste er imidlertid langt yngre og er anlagt i perioden mellom år 0 – 1350. Dyregraver var en effektiv fangstmetode, og myndighetene forsøkte allerede på 1500-tallet å stanse slik fangst p.g.a. kraftig reduksjon i elgstammen. Jaktmetoden fortsatte likevel – dog i mindre omfang – fram til 1700-tallet. I 1863 kom et endelig forbud mot bruk av dyregraver.
Størrelsen på en dyregrav varierte, men en ytre diameter på 4 – 7 meter og en dybde på opptil 2 meter var vanlig. Sidene var bratte, og smalnet som regel ned mot en trang og avlang bunn, mens en smal trekasse låste beina til dyret. Dyregravene ble normalt kamuflert med greiner og kvist.
Kommer vi kjørende skogsbilvegen fra Duna mot Vetterhus, vil man i svingen like etter ferista i Ekorndalen ha en lang smal ranke på høyre side. Stopper man bilen og går ut vil man raskt se flere dyregraver, hvorav noen er rast helt eller delvis ut. Den største ligger kloss inn til veien, og under veibyggingen ble den som lå nærmest berget ødelagt. Andre kjente steder i vårt område som har dyregraver er ved Hundtjønna i Almdalen, i Ekorndalen, innenfor Vetterhus og på Otterøya. Dyregraver finnes helt sikkert også andre steder, uten at de er oppdaget eller registrert.
Den største dyregrava i Ekorndalen ligger kloss inntil veien.
Loddo ved Ausvasstjønna slik den ser ut i dag. Sannsynligvis den siste loddo i Vemundvik og Botnan.
I dagens samfunn baseres stort sett alt husdyrhold seg på inneforing av dyra, og da gjerne med ensilert fôr i form av silo eller rundballer. Går vi en del tiår tilbake i tid var dette helt anderledes, da var det tørrhøyet som dominerte. Dette ble tørket på hesjer eller i stakker. Hesjene ble normalt brukt på jordene rundt gårdene og enkelte større jorder i utmarka, mens høystakkene var tørketeknikken som ble brukt ved slått i utmarka.
Ved slått i utmarka ble fôret oftest oppbevart i høystakker og gjerne tranportert til gårds med hest på vinterføre, men enkelte steder ble det også satt opp loddo, eller løe som det heter på bokmål. En loddo/løe kunne finnes i mange ulike varianter med hensyn til arkitektur og konstruksjonsteknikk, og de finnes både i tømmer og som plankebuer.
I Vemundvik og Botnan finnes det så vidt vi vet nå kun en eneste loddo igjen, nærmere bestemt på sørsiden av Ausvasstjønna i Botnan. Den har gått ut av bruk som oppbevaringssted for høy, men har de senere år tidvis vært benyttet som naust. Loddoen ved Ausvasstjønna tilhørte den Fossgården som Kjartan Foss var eier av. Nåværende eier er Einar Asp. Loddo ved Ausvasstjønna er laftet av tømmer og har i dag blikktak, men vi må anta at det tidligere var takspon eller torv. Årsaken til at den er plassert på dette stedet antas å være de fine grasslettene som finnes ved bekken som kommer fra Sommerhustjønna og som munner ut i Ausvasstjønna. Her var det nok mulighet til å få en brukbar avling med gras.
Den siste Loddo som var i bruk i Vemundvik var sannsynligvis loddo på Kråkholmen ved Heimdalbotnet. Denne er nå revet, men var i alle fall brukt som lagringsplass for høy fram til 1980-tallet. Siste eier var Per Hammerstrøm.
I området der bekken fra Sommerhustjønna munner ut i Ausvasstjønna er det fine grassletter som egnet seg til utmarksslått.
Steinhvelvbrua over Alhusbekken slik den ser ut fra hovedveien og gang- og sykkelveien i dag. En flott kulturskatt midt i bygda.
På tross av minimalt med hjelpemidler og knappe budsjetter, klarte de før i tiden å skape rene kunstverkene i forbindelse med brubygging. De såkalte steinhvelvbruene er eksempler på dette. De er bygd i Norge fra begynnelsen av 1600-tallet og helt til betongbruene utkonkurerte dem i første halvdel av 1900-tallet. Også jernbanebruer ble bygd som steinhvelvbruer etter at jernbanen kom til landet.
En steinhvelvbru er en bru som blir båret av en eller flere underliggende trykkbuer – hvelv – laget av stein. De eldste steinhvelvbruene er tørrmurt ved at steinene ble nøye tilhogd og stablet inntil hverandre uten mørtel i fugene. Det viktigste ved byggingen av alle eldre steinhvelvbruer var kronsteinene. De satt øverst, var kileformet, låste konstruksjonen og tok belastningen fra begge sider. Over den bærende buen ligger overmuren, mens vederlag og kemper er buens anleggspunkt/opplager på hver side.
Det er registrert 282 steinhvelvbruer i vegvesenets register. Den lengste steinhvelvbrua i Norge er Skodjestraumen bru med hovedspenn på 59 meter.
Steinhvelbrua sett fra øst mot vest.
I Vemundvik har vi en flott klenodium av en steinhvelvbru over Alhusbekken. Man kan ikke annet enn å bli imponert når man vet hvor mange tonn med kjøretøy som har passert denne konstruksjonen i årenes løp, på tross av at den ble bygd i en annen tid med tanke på andre typer transportmidler. Dette beviser hvor bunnsolid og genial en slik konstruksjon er, og for et fantastisk arbeid som er nedlagt ved bygginga av brua. I dag er den “pensjonert”, men kommer til å bestå i mange, mange generasjoner ennå dersom den får stå i fred. Desverre er det plukket en del stein fra bruas rekkverk, men det er å håpe at dette er et tilbakelagt stadium, slik at mange framtidige generasjoner i bygda kan nyte synet av denne kulturperlen midt i blant oss.
Personvernerklæringen handler om hvordan denne nettsiden samler inn og bruker informasjon om besøkende. Erklæringen inneholder informasjon du har krav på når det samles inn opplysninger fra nettstedet vårt, og generell informasjon om hvordan vi behandler personopplysninger.Juridisk eier av nettsiden er behandlingsansvarlig for virksomhetens behandling av personopplysninger. Det er frivillig for de som besøker nettsidene å oppgi personopplysninger i forbindelse med tjenester som å motta nyhetsbrev og benytte del- og tipstjenesten. Behandlingsgrunnlaget er samtykke fra den enkelte, med mindre annet er spesifisert.
1. Webanalyse og informasjonskapsler (cookies)
Som en viktig del av arbeidet med å lage et brukervennlig nettsted, ser vi på brukermønsteret til de som besøker nettstedet. For å analysere informasjonen, bruker vi analyseverktøyet Google Analytics. Google Analytics bruker informasjonskapsler/cookies (små tekstfiler som nettstedet lagrer på brukerens datamaskin), som registrerer brukernes IP-adresse, og som gir informasjon om den enkelte brukers bevegelser på nett. Eksempler på hva statistikken gir oss svar på er; hvor mange som besøker ulike sider, hvor lenge besøket varer, hvilke nettsteder brukerne kommer fra og hvilke nettlesere som benyttes. Ingen av informasjonskapslene gjør at vi kan knytte informasjon om din bruk av nettstedet til deg som enkeltperson.Informasjonen som samles inn av Google Analytics, lagres på Googles servere i USA. Mottatte opplysninger er underlagt Googles retningslinjer for personvern.En IP-adresse er definert som en personopplysning fordi den kan spores tilbake til en bestemt maskinvare og dermed til en enkeltperson. Vi bruker Google Analytics sin sporingskode som anonymiserer IP-adressen før informasjonen lagres og bearbeides av Google. Dermed kan ikke den lagrede IP-adressen brukes til å identifisere den enkelte brukeren.
2. Søk
Hvis nettsiden har søkefunksjon så lagrer informasjon om hvilke søkeord brukerne benytter i Google Analytics. Formålet med lagringen er å gjøre informasjonstilbudet vårt bedre. Bruksmønsteret for søk lagres i aggregert form. Det er bare søkeordet som lagres, og de kan ikke kobles til andre opplysninger om brukerne, slik som til IP-adressene.
3. Del/tips-tjenesten
Funksjonen "Del med andre" kan brukes til å videresende lenker til nettstedet på e-post, eller til å dele innholdet på sosiale nettsamfunn. Opplysninger om tips logges ikke hos oss, men brukes kun der og da til å legge inn tipset hos nettsamfunnet. Vi kan imidlertid ikke garantere at nettsamfunnet ikke logger disse opplysningene. Alle slike tjenester bør derfor brukes med vett. Dersom du benytter e-postfunksjonen, bruker vi bare de oppgitte e-postadressene til å sende meldingen videre uten noen form for lagring.
4. Nyhetsbrev
Nettsiden kan sende ut nyhetsbrev via epost hvis du har registrert deg for å motta dette. For at vi skal kunne sende e-post må du registrere en e-postadresse. Mailchimp er databehandler for nyhetsbrevet. E-postadressen lagres i en egen database, deles ikke med andre og slettes når du sier opp abonnementet. E-postadressen slettes også om vi får tilbakemelding om at den ikke er aktiv.
5. Påmelding, skjema
Nettsiden kan ha skjema for påmelding, kontaktskjema eller andre skjema. Disse skjemaene er tilgjengeliggjort for publikum for å utføre de oppgaver de er ment å gjøre. Påmeldingsskjema er for at besøkende kan melde seg på eller registrere seg.Kontaktskjema er for at besøkende enkelt kan sende en melding til nettsidens kontaktperson.Vi ber da om navnet på innsender og kontaktinformasjon til denne. Personopplysninger vi mottar blir ikke benyttet til andre formål enn å svare på henvendelsen.Skjema sendes som epost via Mailgun som tredjepartsløsning. Hele innsendelen blir lagret hos Mailgun i 24 timer. Mellom 24 timer og 30 dager er det kun mailheader som blir oppbevart før innsendelsen blir slettet etter 30 dager. Årsaken til denne lagringen er for å bekrefte om eposter blir sendt fra nettsiden og videresendt til riktig mottaker. Når eposten er mottatt av mottaker så er det opp til mottaker å avgjøre Databehandlingsbehovet av eposten.
6. Side- og tjenestefunksjonalitet
Det blir brukt informasjonskapsler i drift og presentasjon av data fra nettsteder. Slike informasjonskapsler kan inneholde informasjon om språkkode for språk valgt av brukeren. Det kan være informasjonskapsler med informasjon som støtter om lastbalanseringen av systemet slik at alle brukere blir sikret en best mulig opplevelse. Ved tjenester som krever innlogging eller søk kan det bli brukt informasjonskapsler som sikrer at tjenesten presenterer data til rett mottaker.
7. Hvordan håndtere informasjonskapsler i din nettleser