Saksa sett fra fjellet mellom Eida og Kvernvatnet.  I forgrunnen ser vi Sakstjønna.

I likhet med forrige uke viser vi også denne uka bilder fra en av gårdene i Salen, denne gangen Saksa.  Gården ligger åpent til på flata ned mot Sakstjønna, og rundt står fjella som gjennom årtusener har blitt blankskurte av is, vær og vind.  Helt fram til 1940-åra var det to gårder på Saksa, Øvergården og Nergården.  Tilsammen hadde de to gårdene et dyrket areal på ca. 220 mål, og var følgelig blant de største gårdene i Salen.  Sjølberging har nok alltid vært et stikkord, og hovednæringa har vært husdyrhold og litt korndyrking, kombinert med jakt, fangst og fiske.  Ikke minst har nok fisket i vatna etter laks, sjøaure og fjellaure vært av stor betydning.

Det nyrestaurerte huset på “Nergården” brukes i dag primært i forbindelse med utleie til jakt og fiske.

Saksa antas å være av gammel bosetting.  Første gang den er nevnt er i skattemanntallet fra 1559, og senere i lignende dokument i 1590, 1626 og 1669.  Imidlertid har det nok vært langt eldre bosetting i området, da vi like sør for innjorda kan se flere gravhauger i moreneryggen som ligger der.  I folketellinga fra 1865 ser vi at det bor hele 44 personer på Saksa.  Her er det nok den store skogbruksvirksomheten i Salen som synliggjøres. Hit kom det folk fra ulike deler av landet, – ja, til og med fra Sverige.  I denne tiden var det bosetting på mange flere steder i området enn på selve Saksengårdene.

Det har gjennom årene vært mange forpaktere på Saksagårdene, og mange i Namdalen og resten av landet er i dag bærere av etternavnet Saksen.  Det var jo i denne tiden vanlig å ta etternavn etter gården/stedet de bodde på.  De siste med Saksennavnet på Saksa var Elias og Peder Saksen.  De flyttet fra Saksa i 1947, og det var da forpakteren på Øvergården – Asbjørn Grongstad – som også overtok som forpakter i Nergården.  Grongstadfamilien hadde vært forpaktere av Øvergården siden 1919.  Da Grongstadfamilien i 1955 flyttet fra Saksa overtok Åshild og Bernt Fosseng som forpaktere fram til 1968.  De ble de siste fastboende på Saksa.

Etter at Trygve Ebbing overtok firma Albert Collett, satte han i gang en omfattende restaurering av Nergården, og i 1990 stod Saksen gård ferdig restaurert.  I dag benyttes gården primært til utleie av jakt og fiske.  Øvergården har siden 1975 vært utleid på åremål til Grongstadfamilein, tidligere forpaktere av gården.

På venstre bilde ser vi Øvergården på Saksa.  Her er det i dag kun våningshuset som står igjen av den opprinnelige bebyggelsen.  Høyre bilde viser skogstua som står på Saksa.

Bildet viser Elvdalen med Sakselva i dalbotnet.  Her kan det ved riktig vannstand være et rikt fiske.  Området er også kjent for en stor og fin elgbestand. 

Foto:  Nils Roger Duna

Leisåkgårdene i Salen.  Fjellet bak gårdene er Låvefjellet.

Langt øst i Salvatnet finner vi to veiløse gårder på nordsiden av vatnet – Leisåkgårdene , “Fremmergår`n” som ligger lengst sør og “Inergår`n” litt lengre nord.  Begge gårdene ligger høyt og fritt med utsikt mot Salvatnet og den flotte naturen rundt.  Gårdene og all utmark i mils omkrets eies av firma Albert Collett, og gårdene har blitt bortforpaktet i hele perioden firmaet har vært eiere.  Følgelig har det gjennom årene vært mange forskjellige brukere som har vært der over kortere eller lengre tidsrom.  Vi vet at på “inergår`n” var Helene og Elias Ledsåk forpaktere fram til 1926, da Eline og Arne Eiden overtok og drev gården.  Fra 1934 overtok Eline og Arne “Fremmergår`n”.  Deretter kom Adolf Wester med familie og var på “Inergårn`n” i 11 år, før Gunhild og Per Øy fra Overhalla fortsatte driften der.   På “Fremmerrgår`n” var Petra og Johan Eiden forpaktere fram til 1934, og som tidligere nevnt overtok da Eline og Arne Eiden, inntil de forlot Leisåk i 1952.  De neste forpakterne ble Kari og Nelius Matberg.   Gårdene på Leisåk har nok eksistert i mange hundrede år før firma Albert Collet overtok, men denne histoiren får vi komme tilbake til ved en senere anledning.

Tidligere var det omgangsskole i Salen, men etter at denne tok slutt ble Leisåk fast skolested når elevgrunnlaget var stort nok.  Da ble storstua til Petra og Johan Eiden i “Fremmergår`n” benyttet som klasserom, og elever og lærer var innlosjert på gårdene i de ukene skolen varte.  Petra laget middag til alle, og det var sikkert nok å henge fingrene i, da det kunne være opp til 10 elever som gikk på skolen samtidig.  Etter at Petra og Johan flyttet i 1952 fortsatte skolen hos de nye brukerne, Eline og Arne Eiden.  Siste gangen det ble holdt skole på Leisåk var i 1938/39.  Etter den tid måtte barna i Salen enten til Salsnes eller Salsbruktet på skole.

Sommeren 1929 var det stor dramatikk på Leisåk.  Det gikk da et voldsomt tordenvær over Salen, og lynet slo blant annet ned på Leisåk og forårsaket store skader.  Fjøset i “Fremmergår`n” brant ned , og med denne også 90 hestelass med høy som skulle vare vinteren igjennom.   Tross stor innsats fra stedets egne folk og tilreisende “naboer” fra Straumen, Eia og Saksa, var det ikke mulig å berge noe av bygningen.  Nytt fjøs sto ferdig høsten 1930.

I dag er det mange år siden det var fastboende befolkning på Leisåkgårdene.  Det er imidlertid mange som opp gjennom årene har hatt gleden av å bo på en av gårdene i forbindelse med jakt og fiske.  Det har alltid stått en aura av villmark og spenning rundt Salen og gårdene der inne, og slik er det fortsatt.  Kanskje skyldes dette i stor grad at det meste av området er veiløst.  Bygningsmassene er stort sett godt vedlikeholdt, noe som skulle gi mange friluftsinteresserte muligheten til å besøke stedet i årene som kommer.

Foto:  Nils Roger Duna

 

 

 

Til venstre ser vi buret på Vetterhus og til høyre buret på den midterste Fossgården.  Begge skal være fra midten av 1800-tallet.

 

Ordet stabbur skal komme av stav-bur, og i Namdalen benevnes byggverket normalt bare som bur.  Bur kan brukes om både “forrådshus” på en gård og “hus med soverom”.  Buret som viktig byggverk på gården har lang tradisjon her i landet, og allerede i Gulatingsloven fra 900-tallet nevnes tre hus som skal stå på en gård når en leilending forlater gården – stue, eldhus og bur.

Burets funksjon var normalt å ivareta diverse matvarer for huslyden.  Her fant man ofte diverse korn og melsorter, salttønner med kjøtt og fisk – oftest spekesild.  I taket var det gjerne kroker for opphenging av røkte og saltede kjøttvarer, eks. spekeskinke.  Buret var ikke frostfritt, og kunne derfor ikke lagre matvarer som ble ødelagt av frost.

Ofte sto buret på stolper eller stein med god høyde.  Dette for å oppnå lufting under gulvet så ikke fuktighet trengte opp fra bakken.  Like viktig var det å hindre mus og rotter fra å komme inn i bygningen.  Stolpene eller steinene var derfor utformet med en profil som hindret smådyr i å klatre opp.  Av samme grunn var det ofte også en åpning på minst 30 cm fra øverste trappetrinn og opp til inngangen.

Buret hadde status, og var en av de få bygningene på en gård som var låst.  Selv om burets opprinnelige funksjon i dag stort sett er borte, står det fortsatt bur rundt om på mange gårder, også i vår bygd.  At denne bygningen fortsatt bevares, handler i dag mye om tradisjon og kultur, samtidig som byggverket kan ha mange andre funksjoner.  På Vetterhus i Botnan sto det i sin tid hele tre bur, alle fra ca. midten av 1800-tallet.  Det ene av disse ble i sin tid flyttet til Foss.  På gården Duna, innerst i Vetterhusbotnet, står det en type bur som er atypisk for vårt område.  Dette ble oppsatt på midten av 1900-tallet av Justin Saksen.  På dette buret ser vi de typiske steinhellene som skulle hindre mus og komme inn i buret.

Buret på gården Duna, en uvanlig type for vårt distrikt.  Bildet er tatt i 1969, og i forgrunnen ser vi den da 80 år gamle norskamerikaneren Adolf Duna på hans siste norgesbesøk.  Merk steinhellene som hindrer mus i å komme inn i buret.

 

Foto:  Burene på Vetterhus og Foss, Nils Roger Duna.  Buret på Duna, Idar Lind.