Til venstre ser vi vintergamma til Brita og Anders Nursfjell.  Legg merke til gammas tilbygg/inngangsparti, på sørsamisk koava.  I bakgrunnen ser vi stabburet (buvrie) som i dag står på Namdalsmuseet. Til høyre har vi fjøsgamma/snekkerverkstedet og bak der ser vi ei lita gamme, enten sommergamma eller “kjellergamma”.

Går vi til begynnelsen av 1900-tallet var det i Lennamarka tilnærmet et eget samisk samfunn.  En sentral familie var Anders Johnsen Nursfjell, f. 1.2.1844 og kona Brita Nilsdatter Børgefjell, f. 23.5.1846.  De hadde 2 boliggammer, en stor vintergamme og en mindre sommergamme.  I tillegg var det en avlang fjøsgamme for geitene de hadde i tillegg til reinen.  Fjøsgamma ble også brukt som snekkerverksted.  Det var videre en liten gamme som ble brukt som “kjeller” og et samisk tømret stabbur (buvrie) som sto på 4 røtter med tak av halvkløyvinger.  Dette står i dag på Namdalsmuseet.  Over vannkilden var det et tak.

Til venstre Brita og Anders Nursfjell på deres gamle dager.  Til høyre ser vi Bernhard Lænd på taket av en av gammene, ca. 1940.

De bodde i mange år i Lennamarka og livnærte seg av reindrift og noen få geiter.  I tillegg laget Anders blant annet skaller og ski.  Reinen var ofte på vinterbeite på Kattmarkfjellet eller Vattafjellet.  De flyttet da ned Hemningsskardet v/Hals og forbi Hals – Toddum – Gullvikmoen, eller via Havika.  De brukte også ofte Otterøya som vinterbeite.  Sommerstid kunne de være på Salfjellet eller ved Ekornvatnet.  Det fortelles at Brita gikk i skinnskjørt.  Når de skulle ha reinen på sjøen ved svømming til/fra Otterøya, slo hun med en pisk på skinnskjørtet så det ble et høyt smell.  Dette fikk fart på reinen.  De fikk til sammen 10 barn.  Dette var:

1.  Nils, f. i Lierne 30.5.1871.  Ble gift med Sara Børgefjell.  De hadde egen gamme like ved sommerfjøset i Havika, men drev også en periode med rein i Sanddøldalen.  I 1911 solgte de reinen og flyttet til Danmark for å stelle 300 rein som et selskap der hadde kjøpt.  Dette tok slutt i 1913 og de flyttet tilbake til Norge og bosatte seg på Snåsa.  De var barnløse.  I 1922 skilte Nils seg fra Sara og flyttet til Færen (Gaske laante) sammen med Anna Steinfjell.
2.   Henrik Anton, f. 10.2.1875 på Osenfjellet.  Han døde før han ble døpt.
3.  John og Malena (tvillinger), f. 1876 i Klingafjell.  John ble senere gift med en odelsjente i Sunndalen og levde resten av sitt liv som gårdbruker der.  Han skal ha etterkommere der.  Malena emigrerte til USA, men ble heimsendt etter en tid, da hun ble smittet med tuberkulose.  Hun døde på Lænd i Vemundvik.
4. Lars Johan, f. 20.10.1878. Han døde i Grong 4.5.1893.
5. Elen Sofie, f. 17.5.1881 i Vemundvik.  Emigrerte til USA og ble gift med en svenske der.  Hun har vært heime på besøk på Lænd to ganger.  Har etterkommere i USA.
6. Anna Bendikke, f. 30.4.1883 i Vemundvik.  Også hun emigrerte til USA og ble gift der.  Har etterkommere i USA.
7. Marie Kristine, f. 1885 i Vemundvik.  Hun vet vi ikke noe mere om.
8. Anders, f. 1886 i Vemundvik.  Vi vet at han flyttet til Bjørnør på Fosen, men har ikke lyktes i å finne videre spor etter ham.
9.  Brita, f. 1889 i Vemundvik.  Brita utvandret til Jämtland, Sverige og ble gift med samen og skikongen Torkel Person.  Han deltok blant annet i vinterolympiaden i Chamonix i 1926.  Brita skulle være veldig flink med tinnbroderier.

Alle barna som bodde i Vemundvik arbeidet i perioder på gårdene rundt om i bygda, og Olav Havik har fortalt at han husket at Brita jobbet på gården hos dem.  De hadde ellers også god kontakt med bygdafolket, og Bernhard Lænd brukte å være oppe i Lennamarka med melk til dem.

Brita dør før Anders, og i en periode etterpå er hans svigerinne Dåret, som var gift med hans bror Jakob Johnsen Nursfjell i Bjønnheia, hushjelp i Lennamarka.  Brita er gravlagt i Vemundvik.  Like før 1930 flytter Anders til sønnen Nils i Verdal, og han dør der den 3.1.1930.

Som tidligere nevnt var det på denne tiden nærmest et samisk samfunn i Lennamrka, og andre samer som bodde der i samme tidsperiode var en søster av Anders, Alette Nursfjell.  Hun var ugift.  Også en annen av søstrene til Anders, Anna Sofie Nursfjell Andersen bodde på denne tiden i Lennamarka.  Hun var gift med Anders Andersen (Arefjell).  I 1902 dør Anna Sofie og blir gravlagt i Vemundvik.  Anders Andersen (Arefjell) er fortsatt i Lennamarka ved folketellingen i 1910, men flytter senere til et av sine barn i Røyrvik.  De har mange etterkommere i Namdalen og andre steder.  Like i nærheten av Lennamarka, i en gamme i Havika, bodde sønnen til Anders og Brita, Nils Andersen Nursfjell og kons Sara.  På Læend bodde Thomas Eliassen Boere og kona Ellen Sofie Andreasdatter, samt datteren Sofia Magdalena.  De flyttet senere til gården Vivelid på Spillum.  Ved folketellingen i 1900 bor legdslem Anette Johandatter Thomassen Jåma på Varpneset.  Hun kom fra Finnheimen ved Blikengfjorden (se artikkel i Atterljom årgang 2016).  Alle de nevnte var mer eller mindre fastboende i området Lennamarka.  I tillegg kommer flyttsamer som oppholdt seg i-, eller passerte Lennamarka i forbindelse med flytting til vinterbeite på Otterøya.

Foto fra Lennamarka utlånt av Britt Sætran.

Foto av Brita og Anders Nursfjell utlånt av Erling Balstad, Overhalla Historielag.

 

 

Går vi noen få år tilbake i tid passerte alle som kjørte gamleveien forbi Hammerengberga i Vemundvikbukta dette bunkersanlegget som tyskerne anla under krigen.  Med den siste vegutbedringen forsvant for alltid dette synlige beviset på en epoke som preget bygda vår negativt i 5 lange år, men som like fullt er en vesentlig og viktig del av vår historie.

Befestningene og anleggene i Åkervika, Ramsvika, Hammarengberga, Vemundvikbukta og mange andre steder i Namsenfjorden, var alle en del av tyskernes forberedelser på å stanse en evt alliert invasjon.  Frykten for denne og at Norge skulle bli delt i to var stor hos tyskerne, som blant annet gjerne ville beholde kommunikasjonslinjene nord – sør intakt.  Dette var selvfølgelig viktig for etterforsyninger og troppetransporter.

Det er kjent at fjellet innenfor det avbildete området er ganske perforert, men hva tyskerne egentlig brukte dette til er nok ganske ukjent.  I barndommen ble det sagt at det var sykehus inne i dette fjellet under krigen, men hvorvidt det er tilfelle eller ikke vites ikke.  Dersom noen har kunnskap om bruken er historielaget interessert i å få ta del i dette.

Uansett var de tyske befestningene et yndet og spennende lekeområdet for de som vokste opp i Vemundvik på 1950- og 1960-tallet.  Dette var jo lenge før det kom offentlige bestemmelser og krav om CE-godkjenning knyttet til lekeapparater og kvalitet på sand i lekekasser for barn.

De siste årene før anlegget ble fjernet ble det benyttet som lagerplass av en fiskeforretningen i Namsos.

Foto:  Nils Roger Duna

 

Støpeforma i kleberstein som ble funnet i Gullvika på slutten av 1950-tallet.

På slutten av 1950-tallet står en mann og håndgraver en vannledning inn til huset i Gullvika, som på denne tiden tilhørte gamle Vemundvik kommune.  Plutselig finner han en helt spesiell stein, tydelig bearbeidet av mennesker.  Mannen er Alexander Alexandersen, bestefar til Åge Aleksandersen.  Senere, når denne steinen blir innlevert til Vitenskapsmuseet i Trondheim i 1959, konstaterer de at dette er en klebersteinsform for å støpe spydspisser i.

Ørjan Engedal, som har doktorgrad i bronsealderen i Nordvest Skandinavia, mener at støpeformen kan være opp mot 3000 år gammel, og at den er med på å dokumentere at det for mer enn 2500 år siden var bosetting i Namdalen og at man hadde kunnskap om hvordan man smeltet kobber og blandet inn andre metaller.  Han mener også at det er snakk om en kultur i Namdalen som hadde gode kontakter til andre steder og klare handelslinjer østover til Sverige.  Det har de senere år blitt mer og mer kjent at det på denne tiden, langs de store vassdragene i Trøndelag, gikk handels- og kontaktlinjer mot øst og til Sverige, og kanskje ikke i tilsvarende grad sørover mot Europa som man tidligere trodde.  Støpeformen fra Gullvika oppbevares i dag på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Om støpevirksomheten som foregikk i Gullvika på bronsealderen har noen forbindelser til et tidligere funn av en bronsespydspiss på Hoddøya kan selvfølgelig ikke noen ha kunnskap om, men tanken i seg selv er jo besnærende.  Realiteten er i alle fall at under veiarbeid ved Svartvatnet på Hoddøya i 1922 ble en av Nord-Europas største og vakreste bronsespydspisser funnet.  Lengden er hele 58 cm.  Tidligere ble det konkludert med at spydspissen fra Hoddøya måtte være produsert i Danmark, men all kunnskap man har fått i ettertid tyder på at produksjonen har foregått i lokalt i Namdalen.

Den originale spydspissen fra Svartvatnet på Hoddøya kan beskues på Vitenskapsmuseet i Trondheim, men på Kystmuseet Norveg på Rørvik finnes en nydelig kopi av denne bronsespydspissen.

Kopi av bronsespydspissen fra Hoddøya er utstilt på Kystmuseet Norveg på Rørvik.

 

Foto av støpeform i kleberstein:  Vitenskapsmuseet.

Foto av spydspisskopi:  Nils Roger Duna

Nå står moltemyrene i Lierne og andre steder i Indre Namdal gule av molter, og det kan være på sin plass å vise et bilde fra moltetur til Lierne på 1930-tallet.

Mens vi i dag bruker bare halvannen time med bil fra Vemundvik til Lierne måtte man på 1930-tallet sitte i timesvis på humpete og svingete veier, men for de som var med var nok dette litt av en opplevelse og adspredelse fra hverdagens slit og mas. Samtidig var det en kjærkommen anledning til å skaffe god og næringsrik mat i form av molter.  Husk at på denne tiden var det i vårt område tilnærmet naturalhusholdning.  Det var nok svært lite som ble kjøpt på butikk, samtidig som det var få som hadde penger å kjøpe for.  Ut fra bildet ser vi at optimismen var stor, da vi på taket ser flere “kvarter” klare til å fylles med saftige bær.

Paulus Duna, som på denne tiden drev rutetrafikk mellom Vemundvik og Namsos, arrangerte gjennom årene flere molteturer til Lierne der interesserte mot en billig penge kunne delta.  På bildet ser vi Einar Torgerhaug, Alf Myrvold, Ingar Hestvik, Odd Rapp, Harald Rapp, Karen Strøm, Arne Lund, Gunnar Myrvold, Karl Oppland, Sigurd Efskin, Bernhof Brøndbo, Oskar Johnsen, Emil Hoff, og Bjarne Torgerhaug.  Paulus Duna står som nummer tre fra høyre.  Bilen var hans andre “kombibil”.

Foto utlånt av Nils Roger Duna

 

Med dagens skurtreskere kan man i løpet av en dag sikkert treske flere hundre mål på en dag.  Annerledes var det da for noen generasjoner siden, da skuronna var et arbeid med ljå, sigd (sjuru) og høygaffel.  Arbeidet foregikk om høsten og man var avhengig av godt vær, slik at kornet var modent og tørt. Både kvinner og menn deltok i skuronna.  Normalt brukte mannfolka ljå og kvinnene sigd.  Som mye annet arbeid på denne tida var skuronna hardt fysisk.  Spesielt leitet det på ryggen å stå krumbøyd i kornåkeren på timesvis.

Etter at kornet var slått, enten med ljå eller sigd, ble det laget kornband som ble satt på staur til tørking.  Å se en åker full av kornstaur var et vakkert syn, samtidig som det var en forsikring om at man kunne gå vinteren trygt i møte.  Så snart kornet var tørt ble det fraktet til låven for lagring.  Senere på høsten eller vinteren ble det tresket, slik at man kunne male mjøl av det.

Ut over 1900-tallet ble det flere og flere som fikk tak i nye og moderne maskiner for å gjøre jobben, såkalte selvbindere.  Med disse kunne man slå, samle og binde sammen kornet i en operasjon.

Bildet er tatt under skuronna på Myra, Foss i Botnan i 1921.  Til venstre ser vi Hjalmar Foss som staurer, mens Gisken, Asbjørg , Åshild og Jakob Foss slår kornet og lager kornband.

Foto utlånt av Grethe Åneng.