“Hindberggården” ca. 1960.  Dieselpumpa skimtes like bak lastebilen.

Under oppveksten i Vemundvik på 1950 og 1960-tallet var det ikke mange biler i bygda og på veiene.  Ungene kjente hver bil, og kunne i stor grad gjenkjenne de forskjellige bilene på låta/motorduren.  I Løddingsveien kommer vi i farten på biler på føgende steder:  Hos Olav Hindberg, Henry Duna, Trond Gundersen og Olav Nygård.  Sistnevnte hadde en T-ford som ble startet med håndsveiv.

Et samlingspunkt for ungene på Sørenget, Alhusstrand og Heimdalen var utvilsomt “Hindberggården” eller Bjørkly, som er det egentlige navnet.  Der hadde Olav Hindberg sin bilpark, som besto av storbussen/nybussen, lissbussen og lastebilen.  Her startet og endte rutebussen mellom Vemundvik og Namsos.  I og med at dette var endepunktet for bussruta måtte de som skulle videre finne annen måte å forflytte seg på under den videre ferden.   Alternativene var vel i realiteten ikke så mange.  Det var kort sagt beina, sykkel, hest eller båttransport.

Ikke minst sto det en dieselpumpe i gården.  Lenge før fjernsyn, nintendo, dataspill og mobiltelefoner m.m. var dette et spennende objekt.  Hit kom det en sjelden gang tankbil fra Esso og fylte en underjordisk tank med drivstoff for lang tid framover.  Når dette skulle fylles på bilene var det en hel prosedyre med håndpumpe som fikk dieselen opp i et rom øverst i pumpa.  Der var det til alt overmål glass, slik at man kunne se når rommet var oppfylt.  Så var det å sette slangen ned i biltanken og vente på at tyngdekrafta langsomt tømte de edle dråpene.  Var vi heldige fikk vi ungene lov til å bruke håndpumpa, noe som var stor stas.

Dieselpumpa fra “Hindberggården” kan fortsatt beskues for den som ønsker det.  Etter at Olav Hindberg sluttet med sitt firma, kjøpte Kjell Evensen pumpa og satte den opp som en “attraksjon” på sin bensinstasjon på Snippen, nåværende YX-stasjon i Namsos.  Evensen pusset rust og støv av pumpa og malte den kanll rød.  Slik står den ennå, om enn noe falmet.

Pumpa fra “Hindberggården” slik den står på YX-stasjonen i dag.

Foto utlånt av hhv Kari Hindberg Oddvik og Nils Roger Duna.

Til venstre Erik Bjarne Hauke med fortjenestemedaljen St. Olavs Orden og til høyre hans barndomshjem på Haukøya i Vemundvik.

Den 7. september i 1887 ble Petra og Edvard Haukøs yngste barn født.  Dette var sønnen Erik Bjarne.  Han fikk en sedvanlig oppvekst på det lille gårdsbruket på Haukøya med gårdsdrift, fangst og fiske.  Gutten hadde imidlertid gode evner, og fikk av en onkel i Amerika sponset Middelskolen i Namsos.  På tross av at han gikk ut som en av de beste elevene, så han ikke noen muligheter til et bedre liv i Norge enn det foreldrene hadde hatt.  I likhet med flere onkler og syv av sine søsken som hadde emigrert til Amerika tidligere, bestemte også Erik Bjartne seg for å reise over “dammen”.

En snøtung februardag i 1905 reiste han fra Haukøya og Namsos, bare 17 år gammel.  Hans bror Alfred, som allerede var utvandret, lånte ham 100 dollar til reisen og andre nødvendige utgifter.  Reisen gikk via Trondheim, Stavanger, Hull og Liverpool i England, før han endelig kom til New Brunswick i Canada.  Deretter ble det tog til Astoria i Oregon, USA, før han etter 5 ukers reise kunne sette beina ned på sitt nye fedreland.

I USA enderet han av praktiske årsaker etternavnet fra Haukø til Hauke.  Der fikk han et langt og begivenhetsrikt liv, men vi skal nøye oss med å fortelle at han etter noen år overtok som eier og leder av en fabrikk som onkelen hadde etablert, den samme onkel som hadde sponset Middelskolen i Namsos.  Ikke minst fikk Erik Bjarne Hauke 30 år som leder for “sønner av Norge”, en tung og prestisjefylt oppgave blant alle norskamerikanerne som hadde etablert seg i USA.  For denne innsatsen ble han av Kong Haakon den VII utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden med stjerne.

Erik Bjarne hadde mange slektninger i USA, og stiftet også selv familie der.  En av hans døtre, Patricia Hauke, ble en kjent sangerinne i USA.  I 1947 var hun blant annet i Namsos og opptrådte.  Lokalavisa skrev en artikkel om dette, og blant annet at hun var datter av presidenten i “Sønner av Norge”, men det nevnes ikke at presidenten og hun hadde sitt opphav fra Haukøya.  Dette kan synes noe rart, og enten må journalisten ha vært uvitende om henes aner, eller så har han ikke sett dette som et poeng, noe det etter vår mening absolutt var.

Nærbilde av St. Olavs Orden.

 

Foto:  Gjengitt fra Årbok for Namdalen 1991, 1992 og 1993 med tillatelse fra Namdal Historielag.  Bildet av St. Olavs Orden er hentet fra Wikipedia.

Jakob Foss og Osvald Aaneng ved Ausvatnet i Botnan i 1933

Ennå i 1933 når dette bildet ble tatt var det seterdrift enkelte steder i Botnan.  Som regel var det kvinnfolka som sto for den daglige drift på setra, det være seg melking, ysting, kjerning av smør m.m..  Til dette arbeidet gikk det blant annet med enorme mengder ved, noe som normalt var mannfolkas ansvar. Ofte var det også noen barn og ungdommer på setra.  Disse hadde gjerne ansvar for å gjete krøttera og sørge for at disse var på plass til rett tid når melkinga nærmet seg.  Dagene og avstandene kunne nok bli lange for korte barnebein, ofte med dårlig fottøy.  Ved kaldvær sies det at de til og med enkelte ganger måtte passe på å varme føttene når kyrne urinerte.  For å variere kostholdet, og sikkert også som tidtrøyte, var ungene ofte i bekker og vann og fisket aure til middag.

Overskuddsproduktene fra setra måtte hentes ned, samtidig som noe proviant også måtte inn.  Seterveien kunne ofte være lang og besværlig.  På dette bildet er det Jakob Foss og Osvald Aaneng som er på tur innover til Fossetra med proviant.  De har benyttet båten “PORKA” over Ausvatnet, og er klar for siste etappe.  Før i tida var spannene med hermetiske kjøttpølser fra Aakervik i Namsos et vanlig syn. Hvorvidt det er originalvaren som er i dette spannet vites ikke, men uansett er det sikkert mat som kommer godt med.  Tomme spann ble sjelden kassert.  De kunne i mange år gjøre tjenesten som blant annet bærspann.  I Røyklia var det mye tyttebær, og i gode bærår ble det plukket nettopp i tomme pølsespann.  Bæra fra Røyklia gikk delvis til Vikna, men det er kjent fra mange steder i Vemundvik at spesielt tyttebær ble plukket og solgt til private og butikker i Namsos.  Selv om betalingen ikke var stor var det et kjærkoment tilskudd til familienes økonomi.

Foto utlånt av Grethe Åneng.

Bygdeborgen sett fra sør mot Salvatnet.  Vi kan se Vassklubben i Salvatnet.

Bygdeborgene ble anlagt som festningsanlegg og midlertidige oppholdssteder i urolige tider.  De ble lagt på steder som var vanskelig tilgjengelig, på høye knauser o.l.  som fra naturens side var enkelt å forsvare.  Enkelte steder kan man også finne spor etter hustufter inne i anlegget.  Selv om de var primitive anlegg, var de gode forsvarsanlegg når man tar datidens våpen i betraktning.  Vi finner en rekke bygdeborger i Skandinavia, både i Norge, Sverige og Danmark.  I Norge har vi ca 400 stk., de fleste bygd under jernalderen, men også noen fra bronsealderen.

De enorme steinmassene i bygdeborgen er nå overgrodd med mose, men er fortsatt godt synlig.

Bygdeborgen på Salsnes ligger ca. 3, 5 km øst/sørøst fra utløpet av Moselva, mellom Vikahaugen og Råfjellkroa.  Her er det lagt opp enorme steinmengder.  Det må ha vært et voldsomt arbeid og ha tatt lang tid.  Det er jo mye stein på Salsnes, så den kan ha vært hentet fra flere steder, men hovedteorien er at steinen er hentet fra Moselva.  Uansett, her har tidligere innbyggere i Salsnesområdet hatt et tilfluktssted når fiender fra fjern og nær har truet deres nærområde.

Foto utlånt av Nils Roger Duna.

Pulkemnet i Ekorndalen.

Går man turer i fjellområdene i Vemundvik og Botnan kan man i urder, under steiner og berghellere finne ulike spor etter mennesker som har levd der og deres virksomhet.

“Et sted” i Ekorndalen kom Pål Åkervik fra Vetterhus over dette emnet som var gjemt under en bergheller.  Emnet er tydelig bearbeidet av mennesker og har stått der i lang tid.  Vi skal ikke konkludere med hundre prosent sikkerhet hva dette er, men alt tyder på at det er “bunnkjølen” til en samisk reinpulk (gierehtse).  På norsk mener vi å huske at slike pulker også hadde navnet kjerris.  Hvem som har laget emnet på bildet kan vi selvfølgelig ikke vite, men det er kjent at flere generasjoner Nursfjell produserte pulker i dette området.  Den siste som laget slike var Jakob Nursfjell d.y..  Noen av hans pulker er bevart og finnes blant annet på Namdalsmuseet i Namsos, Norsk Skogbruksmuseum på Elverum og Norsk Folkemuseum i Oslo.

Gode emner var vanskelig å finne. Det var derfor viktig å ta vare på disse dersom man kom over dem i forbindelse med diverse arbeid i utmarka.  Det kan være en av årsakene til at vi plutselig kan stå foran slike “skatter”.  Folket levde på denne tiden etter mottoet ” Ta vare på emnet når du finner det, så slipper du å lete etter det når du trenger det”.

Dersom vi kommer over slike spor i fjellet må det få stå i fred.  Vi skal også huske at samiske kulturminner er automatisk fredet dersom de er eldre enn 100 år, og således har et vern etter kulturminnelovgivningen.

Foto utlånt av Pål Akervik.