Bildene viser partier av Botnvegen mellom Kjelbotnet og Salsnes, slik den ser ut i dag.

Mellom Kjelbotnet, en sidearm til Nordsunda, og Salsnes går en 6,5 km lang veg.  Dette er den eldste veien i Fosnes kommune, og kalles for Botnveien.  Veien stopper der Moelva renner ut av Salvatnet.  På norsiden forsetter den i ytterligere 2 km, fram til Nordsjøen ved Folla.  Ved Salvatnet ble folk før i tida fraktet over Moelva av en ferjemann.  Ferjemannen ble avløst av bru i 1897.

Botnveien var en såkalt rodevei, dvs at brukere og grunneiere hadde vedlikeholdsplikt for hver sin del av veien.  Rodesystemet er veldig gammelt, og ble innført med landsloven til Magnus Lagabøter i 1274.  Også folk som bodde langt inne i Salen hadde vedlikeholdsplikt, noe som innebar at enkelte måtte ro over to mil over Salvatnet for å komme til Botnveien.  Vedlikeholdsplikten varte helt fram til ca. 1940.

Botnveien var ferselsåra mellom folk i Nordsunda og beboerne i området Mo og Salsnes.  Veien var en del av postruta mellom Trøndelag og Helgeland, men også offentlige personer som lensmann og doktor brukte veien i sine ærend.    I 1900 ble det bygd kirke/kapell på Salsnes.  Det ble da opprettet presteskyss mellom kirka og Kjelbotnet.  Presten kom sannsynligvis fra Otterøya, og hadde båtskyss over Lauvøyfjorden til Kjelbotnet.  Vinters tid foregikk presteskyssen ved hjelp av hest og slede, mens det sommers tid nok var hest og kjerre.

Den mest aktive bruken av veien opphørte rundt 1933, da det ble bygd kai i Hestvika ved Salsnes.  I 1980 sto den nye veien emllom Breksillan og Salsnes ferdig, og da ble gammelveien over til Kjelbotnet overflødig.  I dag brukes veien først og fremst som tursti, og den er et godt utgangspunkt for de som har tenkt seg på fjellet Galten.  Den brukes nok også sporadisk i forbindelse med skogsdrift og jakt.  I Kjelbotnet er det nå ingen fastboende igjen.

Det ble i sin tid gjort et meget grundig arbeid på veien, og i dag kan vi i Kleiva beskue den flotte murarbeidet og likeledes stabbsteinene.

Foto:  Nils Roger Duna

Ganesvika i Røyklibotnet 1947.  Fra venstre ser vi Hans Glømmen, Olav Hindberg og Karl Sæther.

Båt, sjøliv og fiske har alltid hatt sterke tradisjoner i grendene langs Namsenfjorden.  Dette har sin bakgrunn i topografien med mange veiløse boplasser, men også betydningen av fisket som et forholdsvis sikkert tilskudd til et ellers tidvis magert matforråd.  Med etableringen av Namsos flyttet en god del av fjordbeboerne inn til byen for å ta del i “industrieventyret” som oppsto med etableringen av alle sagbrukene, og det dette førte med seg.  Allikevel var mange fortsatt avhengige av å supplere kostholdet med selvfisket fisk.  Ikke minst var det årvisse innsiget av sild om høsten en viktig hendelse.  Bærturer var også en del av selvhusholdet.  Selvfølgelig var båten også kjekk å ha når slekt og venner langs fjordene skulle besøkes.  Mange benyttet båten til å sanke ved langs strendene, og spesielt i Sørnamsen sørget de årlige flommene i Namsen for rikelig med rakved langs strendene.  Denne ressursen utnyttet flere til langt ut på 1960-tallet, selv om saltholdig ved til tider kunne tære hardt på ovnene.

Etter krigen ble det smått om senn bedre økonomi for de fleste, samtidig som det ble vanligere med ferie og fritid.  Båten ble da i stadig større grad benyttet også til rene fritidsturer.  Ukens bilde viser en munter gjeng på båttur i Røyklibotnet i 1947, nærmere bestemt den 21. juni.  Vi mener at bildet er tatt i Ganesvika i Røyklibotnet, der det i dag er et stort smoltproduksjonsanlegg.  Muligens var dette en kombinasjon mellom fritidstur og fisketur.  Røyklibotnet har jo gjennom alle år vært kjent som en god sjøørretplass.  De som er avbildet er Hans Glømmen, Olav Hindberg og Karl Sæther.  Vi antar at bildet er tatt i tilknytning til helg, da det neppe var mulig å ta seg fri midt i uka til slike turer.  Hans Glømmen drev forøvrig butikken på Alhusstrand.

Foto utlånt av Kari Hindbeg Oddvik

Storvika på Spillum, malt av Roald Renbjør.

De fleste maleriene av kunstmaleren Roald Renbjør (1900 – 1954) fra Botnan er nok i dag kjent og registrert.  I høst dukket det imidlertid opp et maleri i Trondheim som vi er usikre på om er registrert.  Maleriet er fra Storvika på Spillum, og vi kjenner blant annet igjen søndre deler av Vattafjeller/Merraneset, Brannøya og Otterøya.  Storvika på Spillum var et sted som Roald Renbjør besøkte ofte i og med at han var onskel til Magnill Sjursen som bodde der.

Maleriet var tidligere eid av Ruth og Olav Hindberg, men eies i dag av deres datter, Kari Hindberg Oddvik.

I en 300- års periode fra 1660 til 1960 var det liv og røre på ødemarksgården Heia,

på grensa mellom Overhalla og Vemundvik, men nå er husene borte og hele området tilplantet med skog.

Selv om gården Heia i utgangspunktet ligger i Overhalla, har den til alle tider hatt nær kontakt med Vemundvik.  Ikke så rart, der den som Overhallas vestligste gård, ligger som en kile inn i gamle Vemundvik kommune.  Gården er første gang nevnt i 1660, og betegnes da som en nyopptatt “rydningsplass” beliggende på høydedragene mellom Heiafjellet og Engan.  Beliggenheten var svært avsides, samtidig som den i skriftlige kilder karektiseres som “noget tungvunden og frostgård”.  Første eier var Knut Heien, men senere fikk den en rekke eiere.   Vi skal ikke komme inn på alle disse, men nevner at i perioden 1802 – 1811 var sersjant Salomon Nilsen Gansmo, senere Svarlien, eier.  Han er forøvrig tipp, tipp oldefar til undertegnede.  Vi nevner også Kaptein  I. C. Lund fra Alhus gård i Vemundvik, som eide gården mellom 1822 og 1839.  Senere selger han gården til Havigfamilien, og fra 1840 til 1860 er lensmann Jørgen Johs. Havig eier.  I perioden 1907 – 1920 er det Albert Collett som sitter som eier.  Deretter ligger den mange år uten bosetting, inntil Paulus Estensen fra Flatanger i 1935 kjøper eiendommen, flytter dit og bygger nytt hus.  I 1947 selger Estensen Heiagården til Olav Tollåli og familie fra Beiarn i Nordland, som blir de siste fastboende på Heia.  Fra 1959 overtar Namdal skogselskap gården, og all dyrka mark blir tilplantet.  I en periode bruker speiderne i Namsos våningshuset på gården, men etter en stund brenner dette ned, mens fjøset falt ned av seg selv.

Til Heiagården hørte det også med en seter.  For å komme dit måtte man opp Heiakleiva, og litt vest for denne – opp mot Heiafjellet.  Hvor lenge seterdriften varte vet vi ikke, men i dag her hele setervollen tilvokst med stor og frodig granskog.

Heiasætra er i dag merket med skilt, men selve setervollen er gjenvokst med store, frodige grantrær.

Heianavnet har av befolkningen i Vemundvik og i kystbygdene utenfor, gjennom århundrer, blitt brukt i forskjellige sammenhenger.  Bukta ved Alhusstrand heter den dag i dag for Heivika.  Når det før i tida var skikkelig østavind (landvinnsrokk), kalte eldre folk i bygda dette for Heiavind. “Alhushavet” med Vemundvikbukta og råsene lengre ut (Nordråsa og Sørråsa), var i tidligere tider kjent som et særdeles godt område for sildefiske.  Fortsatt snakker en del eldre folk fra kystbygdene, blant annet på Otterøya, om sildefisket som var “innunder Heia”.  Slik har “Heianavnet” på en eller annen måte vært brukt gjennom lange tider, helt fram til i dag.

Foto:  Nils Roger Duna