I en 300- års periode fra 1660 til 1960 var det liv og røre på ødemarksgården Heia,
på grensa mellom Overhalla og Vemundvik, men nå er husene borte og hele området tilplantet med skog.
Selv om gården Heia i utgangspunktet ligger i Overhalla, har den til alle tider hatt nær kontakt med Vemundvik. Ikke så rart, der den som Overhallas vestligste gård, ligger som en kile inn i gamle Vemundvik kommune. Gården er første gang nevnt i 1660, og betegnes da som en nyopptatt “rydningsplass” beliggende på høydedragene mellom Heiafjellet og Engan. Beliggenheten var svært avsides, samtidig som den i skriftlige kilder karektiseres som “noget tungvunden og frostgård”. Første eier var Knut Heien, men senere fikk den en rekke eiere. Vi skal ikke komme inn på alle disse, men nevner at i perioden 1802 – 1811 var sersjant Salomon Nilsen Gansmo, senere Svarlien, eier. Han er forøvrig tipp, tipp oldefar til undertegnede. Vi nevner også Kaptein I. C. Lund fra Alhus gård i Vemundvik, som eide gården mellom 1822 og 1839. Senere selger han gården til Havigfamilien, og fra 1840 til 1860 er lensmann Jørgen Johs. Havig eier. I perioden 1907 – 1920 er det Albert Collett som sitter som eier. Deretter ligger den mange år uten bosetting, inntil Paulus Estensen fra Flatanger i 1935 kjøper eiendommen, flytter dit og bygger nytt hus. I 1947 selger Estensen Heiagården til Olav Tollåli og familie fra Beiarn i Nordland, som blir de siste fastboende på Heia. Fra 1959 overtar Namdal skogselskap gården, og all dyrka mark blir tilplantet. I en periode bruker speiderne i Namsos våningshuset på gården, men etter en stund brenner dette ned, mens fjøset falt ned av seg selv.
Til Heiagården hørte det også med en seter. For å komme dit måtte man opp Heiakleiva, og litt vest for denne – opp mot Heiafjellet. Hvor lenge seterdriften varte vet vi ikke, men i dag her hele setervollen tilvokst med stor og frodig granskog.
Heiasætra er i dag merket med skilt, men selve setervollen er gjenvokst med store, frodige grantrær.
Heianavnet har av befolkningen i Vemundvik og i kystbygdene utenfor, gjennom århundrer, blitt brukt i forskjellige sammenhenger. Bukta ved Alhusstrand heter den dag i dag for Heivika. Når det før i tida var skikkelig østavind (landvinnsrokk), kalte eldre folk i bygda dette for Heiavind. “Alhushavet” med Vemundvikbukta og råsene lengre ut (Nordråsa og Sørråsa), var i tidligere tider kjent som et særdeles godt område for sildefiske. Fortsatt snakker en del eldre folk fra kystbygdene, blant annet på Otterøya, om sildefisket som var “innunder Heia”. Slik har “Heianavnet” på en eller annen måte vært brukt gjennom lange tider, helt fram til i dag.
Foto: Nils Roger Duna
