Resultatet av vinterens hogst måtte fram til bygda, enten til gårdssag eller til nærmeste sagbruk.  Ofte foregikk transporten med hest og støtting, men der det var mulig ble tømmeret ofte fløtt ned vassdragene.  Det behøvde slett ikke å være store vassdrag, og vi kan i dag forbauses over hvor små vassdrag det har foregått tømmerfløyting i.  For å kompensere for små vannmengder ble det normalt fløytet i tilknytning til vårflommen, ofte i kombinasjon med at det ble satt dam for å få en ekstra vannressurs til å frakte tømmeret.

Fløytegjengen kunne bestå av det samme personellet som hadde hogd tømmer om vinteren, eller det kun være innleide folk for anledningen.  Noen spesialiserte seg på oppgaven med tømmerfløyting og reiste vidt omkring på slike oppdrag, men i vårt nærområde med små vassdrag og forholdsvis moderate tømmermengder var det normalt lokale aktører som sto for fløytinga.  Fløytinga foregikk ved hjelp av en tømmerhake, en lang trestang med en jernhake i den ene enden.

Tømmerfløyting var for øvrig en tøff og farlig jobb, og det hendte at folk ble alvorlig skadet og sågar mistet livet under slikt arbeid.  Man måtte påregne å gå bløt det meste av dagen, og dersom det oppsto bindinger startet den farlige jobben med å løse opp disse.  Da måtte man sirlig løsne stokk for stokk inntil floken løste seg opp.  Riktig farlig kunne det bli når gjenværende tømmer løsnet samtidig og elva gikk stri.  Det hendte også at tømmerbindingene var av en slik karakter at den måtte sprenges ved hjelp av dynamitt.

På bildet ser vi Jakop Nursfjell som fløyter tømmer i Vetterhuselva i Botnan.  I Vetterhuselva var det så vidt vi kjenner til kun en dam, og denne lå forholdsvis langt til fjells i Bjønnheia.  Der skal det i følge gamle kart også ha stått en skogstue på sørsida av dammen, men det er i dag vanskelig å finne rester etter denne.  for Jakop Nursfjell var nok dette en bigeskjeft, da han i utgangspunktet levde av reindrift.

Foto utlånt av Grethe Åneng.

I dag er liv og virke på et gårdsbruk ofte en ensom jobb, men før inntoget av maskiner og hjelpemidler krevde alle gjøremål og onner en betydelig arbeidsinnsats fra mange personer.  Dette gjorde at ungdommene og en del andre faste onnefolk i perioder av året fikk en kjærkommen inntekt, og ikke minst adspredelse og sosialt samvær.

Ukens bilde er tatt på Lødding i forbindelse med en slik “sammenkomst”, sannsynligvis knyttet til skogplanting.  Det kan se ut som om dagens arbeid er over, og at det er en sosial samling på trappehelleren.  Fra venstre ser vi Henry Duna, Sigmund Flasnes, Asbjørg Lind (f. Duna), Torvald Sandneseng, Magnus Hoff, Per Flasnes og Gunnvor Mohrsen.  I døråpningen bak står Johan Flasnes klar med servering.

Foto utlånt av Nils Roger Duna.

I barndommens år på 1960-tallet var denne båten et kjent syn på fjordene i Botnan og Vemundvik, lys og fin i lakken som den var.  Johan Saksen var eier av båten i mange år.  Utallige er vel de botninger som har tatt turen fra Botnan til Hammeren på Sørenget med denne båten i forbindelse med besøk i byen, kirkehøytideligheter m.m..

Båten ble i sin tid bygd av Isak Adolf Laugen fra Ottersøya.  Der ble den brukt av Petter Prestvik som transportbåt for melk fra gårdene i Salten i Nærøy, før Johan Saksen kjøpte den.

I 1977 solgte Johan Saksen båten til Per Baadsvik fra Bangsund.  Den hadde da stått på land i flere år, og den ble slept ut på fjæra inne på Duna for smøring og trutning, før ferden gikk til Bangsund og utbedringer.  På turen fra Duna til Bangsund hadde Baadsvik blant annet med seg sin bror Karl Baadsvik og Leif Vikan m.fl..  Etter diverse utbedringer på Bangsund ble båten kjørt til Namsos og fraktet til Østbyen, der den fikk en siste finpuss.  Per Baadsvik hadde båten i mange år før den ble solgt til Jan Erik Saur fra Bangsund.  Han videresolgte båten etter kort tid til Per Kristian Straume, som hadde båten på Otterøya.  Båtens videre skjebne er ikke kjent.

På bilder ser vi Per Baadsvik og hans svigerfar Hjalmar Rønning.  I bakgrunnen ser vi den ene av de to kringkastingsmastene som sto omtrent der deler av Namdalsmuseet i dag står.

Foto utlånt av Nils Gunnar Mentsen.

 

På bildet ser vi Jakob og Asbjørg Foss på fjellslått i Hopan, mellom Botnan og Salen.  

De benytter de to viktigste redskapene til dette arbeidet, ljåen og riva.

 

I dag er det vanskelig å forstå hvor viktig utmarksslåtten var, og hvor stort omfang den hadde.  Realiteten er imidlertid at fjellslått og utmarksslått var en del av den årlige syklusen ute på bygdene våre til langt ut på 1900-tallet.  Uten dette tilleggsfòret måtte buskapen reduseres, med den følge dette fikk for levestandarden.  Vi finner i dag mange navn i utmarka som minner om denne tiden, eksempelvis Stakkengdalen i Løddingsfjellet.

Fjellslåtten og utmarksslåtten foregikk normalt i august, når slåtten heime var unnagjort.  Graset ble slått med ljå og bredd utover med rive, før det ble satt i stakk.  Stakken ble normalt satt på ei myr, men på en plass som det ikke sto eller rant vatn.  Som underlag (ramme) ble det benyttet ei tørrgran eller bjørk.  oppå der ble det lagt småbjørk med rota inn og lauvet ut.  Denne ramma lå rundt selve stakkstonga.  Deretter ble graset lagt rundt stonga til stakken fikk ønsket høyde.  Underveis ble stakken tråkket, spesielt inne mot selve stakkstonga.  Stakken skulle helst vide seg ut litt oppover og gå ørlite utenfor ramma, slik at vatnet rant av.  Videre ble den kjemmet på toppen, før det ble lagt på never og èn torv rundt selve stakkstonga.  Helt til slutt ble en bendel av gras lagt rundt toppen av stakkstonga.

Når vinteren kom og føret var egnelig, ble høystakkene kjørt heim med hest.  Enkelte steder kunne det bli både mange og lange turer før jobben var unnagjort.

Som dere ser slår vi denne uka til med to bilder av den enkle grunn at de hører sammen.  På det øverste bildet ser vi Jakob og Asbjørg Foss med de to viktigste redskapene i forbindelse med utmarksslått, nemlig ljåen og riva.  På det nederste bildet er arbeidet med selve stakken godt i gang.  Der ser vi Gisken, Nils Magnus d.e., Asbjørg Åshild og Jakob, alle med etternavnet Foss.

Nils Magnus Foss d.e., med et godt tak rundt stakkstonga, tråkker stakken. 

Med rive til venstre har vi Gisken Foss, og til høyre ser vi Asbjørg, Åshild og Jakob Foss. 

 

Fotoer utlånt av Grethe Åneng.

For ungdommene i Vemundvik under krigen var Finnstihytta et populært samlingssted.  Her fikk de treffes i sosialt lag, uten forstyrrelser fra okkupasjonsmakten.  Ikke minst ble hytta mye brukt i forbindelse med skiturer på vinters tid.  På bildet er en stor del av ungdommene i bygda på denne tiden samlet utenfor hytta, som neppe kunne romme alle disse innendørs.  Vi kan gjenkjenne mange, men det vil nok bli for innviklet å skrive navn i dette tilfelle.

Hytta lå på Finnstien.  For de som ikke er helt kjent blir det dalføret mellom Fagerhyllfjellet og Heiafjellet, en drøy kilometer rett nord for Hakkmoen på Vemundvikmyran.  Finnstiområdet var for øvrig et veldig populært mål for skiturer fram til ca. 1970.  Vi kan huske at det på 1960-tallet var en rekke personer som kom kjørende med bil fra Namsos til Sørenget for å gå ut på ski fra dette området.

Finnstihytta ble oppsatt tidlig på 1940-tallet av flere ungdommer i bygda.  Vi vet i alle fall at brødrene Flasnes (Sigmund, Per og Johan), Torvald Sandneseng, Henry Duna og Nils Gundersen var med på å bygge hytta, men det var helt sikkert mange flere.  Tømmeret ble hogd på stedet, og ble gitt av Bjarne Olsen fra Heimdalen.  Hytta sto for øvrig på Heimdalen sin grunn.  Tidligere hadde denne gården sæter noen meter høyere opp mot Fagerhyllfjellet, Heimdalsætra.  Ennå anes den gjenvokste sætervollen.  Alhussætra, som tilhørte Alhusgården, lå like ved oppgangen til Finnstihytta fra Hakkmoen.  Denne sætervollen er godt synlig ennå, selv om skogen gjør sitt beste for å ta tilbake området.  Navnet Finnstien kommer av at samene i tidligere tider benyttet denne naturlige leia under sin ferdsel.

Etter krigen avtok bruken av hytta.  Dette medførte at den ble solgt til fargehandler Kraft fra Namsos.  Han flyttet hytta til Vemundvikbukta, der den fortsatt står.  Etter salget var det Martin Flasnes som en vinter kjørte hytta med hest fra Finnstien til Vemundvikbukta.  Dagens eier er Roger Grande.

Foto utlånt av Nils Roger Duna