På bildet ser vi et postkort fra Alhusstrand en eller annen gang før andre verdenskrig.  Vi kjenner igjen brygga ved sjøen helt til venstre på bildet, deretter huset til Bertha og Hans Glømmen, butikken, en del mindre hus (sannsynligvis eldhus og nøst tilhørende Åsmund Glømmen), gammelhuset på Alhusstrand, der det blant annet var kafè og telegrafstasjon, muligens buret og helt til høyre kan vi skimte gammelfjøset.

Her ser vi nærbilde av butikken til venstre og huset til Helga og Åsmund Glømmen til høyre, ca. 1959.

Alhusstrand var i mange år på 1800-tallet og langt ut på 1900-tallet et sentralt sted i bygda.  Der anløp lokalbåtene og det var butikk og postekspedisjon.  Butikken og postekspedisjonen ble i mange år ledet av Hans Glømmen og senere hans sønn Ingolf Glømmen.  Muligens var det far til Hans og Åsmund, Iver Glømmen, som startet virksomhetene.  Helga Glømmen drev kafè i gamlehuset, og i tillegg hadde hun og Åsmund telegrafstasjon, og selvfølgelig gårdsdrifta.  Gamlefjøset brant opp i forbindelse med en dramatisk bombing fra tyskernes side under krigen.  Vi kan også huske de store og rike sildefiskeriene som var på «Alhushavet» på 1950 – og 1960-tallet.  Da lå det tett i tett med båter ved brygga, og det var et yrende liv med dialekter både fra Møre, Trøndelag og Helgeland.

På det nederste bildet er det samlet en del eksempler på poststempler fra Alhusstrand opp gjennom årene, det førsate fra 1892 og det siste fra 1984.  Vi ser at det første poststempelet kalles Vemundvik, de øvrige Alhusstrand, og fra 1970 får vi også postnummer 7810 foran Alhusstrand.

Foto i midten utlånt av Else Berit Torgerhaug

Olav Aune til venstre, sammen med busseier og sjåfør Olav Hindberg

På 1950 og 1960-tallet var det ikke så mange familier som hadde anledning til å reise som turister i inn- og utland, men med tiden ble det mer alminnelig med skoleturer som en markering av avsluttet skolegang.  Pengene til en slik tur kunne bli innsamlet på forskjellig vis.  Loddsalg, skolefester, salg av diverse produkter, bidrag fra foreldre og besteforeldre var ikke uvanlig.  Turene kunne gå til «atraktive» steder i nærområdet, men også lengre turer som til Trondheim, Mosjøen o.l. destiansjoner ble gjennomført.  Lærer(e) og elever hadde ofte i lang tid planlagt turen, som gjerne hadde innlagt besøk til museum og andre severdigheter på de stedene som ble besøkt.

For elevene ved Sørenget skole var det vel tilnærmet obligatorisk at man skulle reise med «Hindbergbussen», og da gjerne med busseier Olav Hindberg som stødig sjåfør.  Normalt var det mangeårig lærer Olav Aune som deltok fra skolen, ofte også med en eller flere foreldre.  Olav Aune var lærer ved Sørenget skole fra 1928 til 1964, så hos han er det mange Vemundvikinger som har fått sine syv første skoleår.  Mellom 1928 og 1932 var det todelt skole, både på Sørenget og Rødbergvika i Botnan.  De første fire årene pendlet derfor Aune mellom disse to skolene, men fra 1932 var han fast på Sørenget skole.

På bildet ser vi Olav Aune og Olav Hindberg i kjent positur i forbindelse med en pause.  Aune med sin hatt og Hindberg med blankskjermet sjåførlue.  Vi vet ikke hvor bildet er tatt, men som sedvanlig benyttet de to pausene til å ta seg en god pipe med tobakk.  Husker vi de to herrene rett, var det heller ikke langt mellom kaffekoppene.  Både Aune og Hindberg var lune og trivelige å være sammen med, så dersom elevene ikke strakte strikken alt for langt var det nok en gemyttelig og god stemning på bussen.

Foto utlånt av Kari Hindberg Oddvik.

Under krigen ble kirka i Namsos nok en gang lagt i ruiner.  Ny kirke måtte derfor reises, og i 1960 sto denne ferdig med totalt 520 sitteplasser.   Arkitekt var Ola B. Aasness.  Dette ble feiret med en «festuke» for Namsos nye kirke.  Festuka ble avsluttet med «Bygdenes dag», der sokneprest Seland preket og prost Rangnes forrettet ved alteret.  Videre deltok også Namsos skolemusikkorps og skolekoret.  I følge et innslag i en lokalavis var det møtt opp en rekke eldre fra blant annet aldersheimene i nabokommunene.  Vi må huske at dette var før kommunesammenslåingen i 1963, så det dreier seg vel mest sannsynlig om daværende Klinga-, Vemundvik- og Otterøy kommune.

I anledning festgudstjenesten i tilknytning til «Bygdenes dag», ble en gjeng Vemundvikinger fotografert og intervjuet ved oppgangen til kirka.  På bildet ser vi fra venstre: Anton Løkkemo, Ragna Olsen, Julie Frøvarp, Helga Gåsnes, Alfhild Solheim, Elida Hestvik og Gusta Fredriksen.  I følge avisa uttrykte alle stor begeistring over kirka og at det var rørende å høre skolemusikken og skolekoret.  En av personene uttalte sågar at «Det er aldeles storartet hva dere kan få til her i Namsos», noe som må tyde på at de hadde hatt en opplevelsesrik dag.

Utklipp fra avisa utlånt av Kari Hindberg Oddvik.

Helleristningene på Salsnes inneholder blant annet nisemotiver.

Ved det tidligere fellesfjøset på Salsnes finner vi i dag en helt unik stein med helleristninger på.  Steinen ble funnet i forbindelse med nydyrking på Reppen, Salsnes, og det var helt tilfeldig at den store steinen ikke ble sprengt i lufta. Det var nemlig forberedelser til dette som skjedde den ettermiddagen noen personer gikk nedover for å planlegge sprengingen.  I den lave ettermiddagssola oppdaget de imidlertid noen figurer på steinen.  Dette førte til at sprengingen ikke ble iverksatt, og fagfolk ble i stedet kontaktet.  Dermed var Namdalens første helleristninger funnet.  Realiteten er nemlig at mens det i Inntrøndelag og videre sørover i Trøndelag er funnet en rekke helleristninger, har slike funn vært fraværende i Namdalen inntil funnet på Salsnes.  Senere er det funnet en helleristning av en rein i Sørli, slik at i Namdalen har vi hittil totalt kun to funn av denne typen kulturminner.

Det viste seg at steinen på Salsnes inneholdt helleristninger både av nise, kveite og elg.  Følgelig står vi overfor en gammel type helleristning som har tilknytning til den gamle jegerkulturen, såkalte veideristninger.  Veidekunsten spenner over et langt tidsrom, hvorav de eldste ristningene er fra slutten av eldre steinalder og fram til begynnelsen av yngre steinalder.    Det hører også med til sjeldenhetene at man finner helleristninger på steiner.  Det mest vanlige er at ristningene er hugd, skåret, slipt eller malt på bergflater.

Elgen var også representert på steinen.

Helleristninger er kjent fra forskjellige tidsrom og i samtlige verdensdeler, men helleristninger i mer vanlig forstand er hovedsaklig kjent fra Skandianavia, Nord-Russland og Sibir.  De nordiske helleristningene hører til de mest motivrike og er stilmessig sterkest variert.  I tillegg til de nevnte veidertistningene, slik som vi blant annet finner på Salsnes, har vi også den typen som gjerne kalles jordbruksristninger.  Denne typen er ennå ikke funnet i Namdalen.

Foto utlånt av Nils Roger Duna.