Støpeforma i kleberstein som ble funnet i Gullvika på slutten av 1950-tallet.

På slutten av 1950-tallet står en mann og håndgraver en vannledning inn til huset i Gullvika, som på denne tiden tilhørte gamle Vemundvik kommune.  Plutselig finner han en helt spesiell stein, tydelig bearbeidet av mennesker.  Mannen er Alexander Alexandersen, bestefar til Åge Aleksandersen.  Senere, når denne steinen blir innlevert til Vitenskapsmuseet i Trondheim i 1959, konstaterer de at dette er en klebersteinsform for å støpe spydspisser i.

Ørjan Engedal, som har doktorgrad i bronsealderen i Nordvest Skandinavia, mener at støpeformen kan være opp mot 3000 år gammel, og at den er med på å dokumentere at det for mer enn 2500 år siden var bosetting i Namdalen og at man hadde kunnskap om hvordan man smeltet kobber og blandet inn andre metaller.  Han mener også at det er snakk om en kultur i Namdalen som hadde gode kontakter til andre steder og klare handelslinjer østover til Sverige.  Det har de senere år blitt mer og mer kjent at det på denne tiden, langs de store vassdragene i Trøndelag, gikk handels- og kontaktlinjer mot øst og til Sverige, og kanskje ikke i tilsvarende grad sørover mot Europa som man tidligere trodde.  Støpeformen fra Gullvika oppbevares i dag på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Om støpevirksomheten som foregikk i Gullvika på bronsealderen har noen forbindelser til et tidligere funn av en bronsespydspiss på Hoddøya kan selvfølgelig ikke noen ha kunnskap om, men tanken i seg selv er jo besnærende.  Realiteten er i alle fall at under veiarbeid ved Svartvatnet på Hoddøya i 1922 ble en av Nord-Europas største og vakreste bronsespydspisser funnet.  Lengden er hele 58 cm.  Tidligere ble det konkludert med at spydspissen fra Hoddøya måtte være produsert i Danmark, men all kunnskap man har fått i ettertid tyder på at produksjonen har foregått i lokalt i Namdalen.

Den originale spydspissen fra Svartvatnet på Hoddøya kan beskues på Vitenskapsmuseet i Trondheim, men på Kystmuseet Norveg på Rørvik finnes en nydelig kopi av denne bronsespydspissen.

Kopi av bronsespydspissen fra Hoddøya er utstilt på Kystmuseet Norveg på Rørvik.

 

Foto av støpeform i kleberstein:  Vitenskapsmuseet.

Foto av spydspisskopi:  Nils Roger Duna

Nå står moltemyrene i Lierne og andre steder i Indre Namdal gule av molter, og det kan være på sin plass å vise et bilde fra moltetur til Lierne på 1930-tallet.

Mens vi i dag bruker bare halvannen time med bil fra Vemundvik til Lierne måtte man på 1930-tallet sitte i timesvis på humpete og svingete veier, men for de som var med var nok dette litt av en opplevelse og adspredelse fra hverdagens slit og mas. Samtidig var det en kjærkommen anledning til å skaffe god og næringsrik mat i form av molter.  Husk at på denne tiden var det i vårt område tilnærmet naturalhusholdning.  Det var nok svært lite som ble kjøpt på butikk, samtidig som det var få som hadde penger å kjøpe for.  Ut fra bildet ser vi at optimismen var stor, da vi på taket ser flere «kvarter» klare til å fylles med saftige bær.

Paulus Duna, som på denne tiden drev rutetrafikk mellom Vemundvik og Namsos, arrangerte gjennom årene flere molteturer til Lierne der interesserte mot en billig penge kunne delta.  På bildet ser vi Einar Torgerhaug, Alf Myrvold, Ingar Hestvik, Odd Rapp, Harald Rapp, Karen Strøm, Arne Lund, Gunnar Myrvold, Karl Oppland, Sigurd Efskin, Bernhof Brøndbo, Oskar Johnsen, Emil Hoff, og Bjarne Torgerhaug.  Paulus Duna står som nummer tre fra høyre.  Bilen var hans andre «kombibil».

Foto utlånt av Nils Roger Duna

 

Med dagens skurtreskere kan man i løpet av en dag sikkert treske flere hundre mål på en dag.  Annerledes var det da for noen generasjoner siden, da skuronna var et arbeid med ljå, sigd (sjuru) og høygaffel.  Arbeidet foregikk om høsten og man var avhengig av godt vær, slik at kornet var modent og tørt. Både kvinner og menn deltok i skuronna.  Normalt brukte mannfolka ljå og kvinnene sigd.  Som mye annet arbeid på denne tida var skuronna hardt fysisk.  Spesielt leitet det på ryggen å stå krumbøyd i kornåkeren på timesvis.

Etter at kornet var slått, enten med ljå eller sigd, ble det laget kornband som ble satt på staur til tørking.  Å se en åker full av kornstaur var et vakkert syn, samtidig som det var en forsikring om at man kunne gå vinteren trygt i møte.  Så snart kornet var tørt ble det fraktet til låven for lagring.  Senere på høsten eller vinteren ble det tresket, slik at man kunne male mjøl av det.

Ut over 1900-tallet ble det flere og flere som fikk tak i nye og moderne maskiner for å gjøre jobben, såkalte selvbindere.  Med disse kunne man slå, samle og binde sammen kornet i en operasjon.

Bildet er tatt under skuronna på Myra, Foss i Botnan i 1921.  Til venstre ser vi Hjalmar Foss som staurer, mens Gisken, Asbjørg , Åshild og Jakob Foss slår kornet og lager kornband.

Foto utlånt av Grethe Åneng.

Resultatet av vinterens hogst måtte fram til bygda, enten til gårdssag eller til nærmeste sagbruk.  Ofte foregikk transporten med hest og støtting, men der det var mulig ble tømmeret ofte fløtt ned vassdragene.  Det behøvde slett ikke å være store vassdrag, og vi kan i dag forbauses over hvor små vassdrag det har foregått tømmerfløyting i.  For å kompensere for små vannmengder ble det normalt fløytet i tilknytning til vårflommen, ofte i kombinasjon med at det ble satt dam for å få en ekstra vannressurs til å frakte tømmeret.

Fløytegjengen kunne bestå av det samme personellet som hadde hogd tømmer om vinteren, eller det kun være innleide folk for anledningen.  Noen spesialiserte seg på oppgaven med tømmerfløyting og reiste vidt omkring på slike oppdrag, men i vårt nærområde med små vassdrag og forholdsvis moderate tømmermengder var det normalt lokale aktører som sto for fløytinga.  Fløytinga foregikk ved hjelp av en tømmerhake, en lang trestang med en jernhake i den ene enden.

Tømmerfløyting var for øvrig en tøff og farlig jobb, og det hendte at folk ble alvorlig skadet og sågar mistet livet under slikt arbeid.  Man måtte påregne å gå bløt det meste av dagen, og dersom det oppsto bindinger startet den farlige jobben med å løse opp disse.  Da måtte man sirlig løsne stokk for stokk inntil floken løste seg opp.  Riktig farlig kunne det bli når gjenværende tømmer løsnet samtidig og elva gikk stri.  Det hendte også at tømmerbindingene var av en slik karakter at den måtte sprenges ved hjelp av dynamitt.

På bildet ser vi Jakop Nursfjell som fløyter tømmer i Vetterhuselva i Botnan.  I Vetterhuselva var det så vidt vi kjenner til kun en dam, og denne lå forholdsvis langt til fjells i Bjønnheia.  Der skal det i følge gamle kart også ha stått en skogstue på sørsida av dammen, men det er i dag vanskelig å finne rester etter denne.  for Jakop Nursfjell var nok dette en bigeskjeft, da han i utgangspunktet levde av reindrift.

Foto utlånt av Grethe Åneng.

I dag er liv og virke på et gårdsbruk ofte en ensom jobb, men før inntoget av maskiner og hjelpemidler krevde alle gjøremål og onner en betydelig arbeidsinnsats fra mange personer.  Dette gjorde at ungdommene og en del andre faste onnefolk i perioder av året fikk en kjærkommen inntekt, og ikke minst adspredelse og sosialt samvær.

Ukens bilde er tatt på Lødding i forbindelse med en slik «sammenkomst», sannsynligvis knyttet til skogplanting.  Det kan se ut som om dagens arbeid er over, og at det er en sosial samling på trappehelleren.  Fra venstre ser vi Henry Duna, Sigmund Flasnes, Asbjørg Lind (f. Duna), Torvald Sandneseng, Magnus Hoff, Per Flasnes og Gunnvor Mohrsen.  I døråpningen bak står Johan Flasnes klar med servering.

Foto utlånt av Nils Roger Duna.