Harald Foss og Arnold Bakken ved kjempegrana i Bjønnholet.

Skogen som ressurs har vært utnyttet så lenge mennenskene har hatt behov for materialene, og teknikk for å nyttiggjøre seg av den.  Mesteparten av tida har kun øksa vært hjelpemiddel, både til felling, kvisting og barking.  Senere kom svansen, og med den ble fellinga av treet lettere, men fortsatt ble det eksempelvis barket med øks.  Først langt ut på 1900-tallet kom barkespaden og gjorde dette arbeidet mindre slitsomt.  Omsider kom også motorsaga, men fortsatt var det behov for mye arbeidskraft i skogen til hogging og utkjøring av tømmeret.  I dag er svært få personer sysselsatt med skogsarbeid i Norge.  Hogstmaskiner og lastebærere har sørget for at skogsarbeid har blitt et ensomt yrke.  Med det moderne skogbruket ble også store, åpne hogstflater innført.  Før den tid var det blinking av enkelttrær og plukkhogst som gjaldt.  Da kunne man på gode boniteter fortsatt oppleve å hogge enkelte kjempetrær med en alder på opptil flere hundrede år.  I dagens “industriskog” rekker trærne sjelden å bli eldre 70 – 80 år før de blir hogd.

Ukens bilde viser tømmerhogst i Bjønnholet på Foss i Botnan i 1950.  Her sto det stor gammelskog, og det ene treet som ble felt var over 3 kubikk.  Med datidens utstyr var nok dette litt av en jobb.  Det samme gjaldt i forhold til å få kjørt fram stokkene med hest.  Selv på denne tiden var det litt av en begivenhet å felle tre av en slik dimmensjon, og hendelsen ble derfor heldigvis foreviget.  De som hogg tømmer i Bjønnholet på denne tida var Jakob Bakken, Arnold Bakken, Harald Foss og Oskar Oppland.

Da er kjempen i Bjønnholet på over 3 kubikk felt.  På bildet Oskar Oppland og Arnold Bakken.

 

Bildene er hentet fra historielagets fotoarkiv.

Snørsteinen/garnsteinen som ble funnet i Bjørkan ved Blikengfjorden i Vemundvik

I tidligere tider var det langs Namsenfjorden en rekke større og mindre boplasser.  En av disse var Bjørkan ved Blikkengfjorden i Vemundvik, nå Namsos kommune.   På begynnelsen av 1900-tallet holdt Thomas Strøm på å grave ut en gammel hustomt på dette stedet.  Han gjorde da et funn av det som på denne tiden i Namdalen ble kalt en snørstein.  Senere er vel navnet garnstein blitt en vanligere betegnelse.  Thomas var nok en oppvakt fyr, for han så med en gang at dette var en gjenstand som nok kunne ha verdi ut over å bli kastet i en steinrøys eller satt på en hylle i et eller annet hus.  Han forærte derfor steinen i gave til NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Ved NTNU Vitenskapsmuseet ble steinen tatt vare på og katalogisert.  I sin beskrivelse kaller de den for et “lite fiskesøkke av kleberstein, gjennomboret i den øvre enden”.  Som det vises på bildet har den også på midten dype og tverrgående innskjæringer.  Vekten er nå 135 gram.  Dette beviser i alle fall to ting;  Det har overveiende sannsynlig vært bosetting ved Bjørkan i lang tid.  Likeledes at de som bodde der skaffet seg mat ved blant annet å utnytte fiskeressursene som befant seg i fjorden, like utenfor stuedøra.

Foto:  Fra NTNU Vitenskapsmuseet

Elever fra Folkehøgskolen i Havika på besøk i Finnhøttan i Lennamarka, ca. 1920. 

Personen med skjegg som sitter som nr. 3 fra høyre i fremste rekke er Anders Nursfjell.

Havika var i tidsrommet før og etter år 1900 en sentral plass i bygda. Det var blant annet gammel lensmannsgård, og i 1920 var det både sameskole og folkehøgskole på gården.  Ikke vet vi hvorvidt det på denne tiden var vanlig med ekskursjoner for elevene ved folkehøgskolen, men i 1920 var i alle fall elevene på besøk hos Anders Nursfjell på sameboplassen Finnhøttan i Lennamarka.  Der bodde fortsatt Brita og Anders Nursfjell.

Folkehøgskolen ble fast etablert ved Benumgården i Havika i 1911.  Før den tid var den en ambulerende skole.  I 1934 oppsto det brann i Folkehøgskolen i Havika, og skolen ble da flyttet til Grong, hvor den fortsatt har tilhold.

Av fotoet kan vi se at besøket skjedde på høstparten, da det tydeligvis er kommet litt snø på bakken.  Vi ser også at boliggamma med tilbygg (koava) ser ut til å være i god stand.  Bak boliggamma kan vi skimte snekkergamma/fjøsgamma, der Nursfjellfamilien hadde noen få geiter.

Foto:  Utlånt av Namsos by`s Historielag.  Opprinnelig eier, Jens Gaundal.

Bildene viser partier av Botnvegen mellom Kjelbotnet og Salsnes, slik den ser ut i dag.

Mellom Kjelbotnet, en sidearm til Nordsunda, og Salsnes går en 6,5 km lang veg.  Dette er den eldste veien i Fosnes kommune, og kalles for Botnveien.  Veien stopper der Moelva renner ut av Salvatnet.  På norsiden forsetter den i ytterligere 2 km, fram til Nordsjøen ved Folla.  Ved Salvatnet ble folk før i tida fraktet over Moelva av en ferjemann.  Ferjemannen ble avløst av bru i 1897.

Botnveien var en såkalt rodevei, dvs at brukere og grunneiere hadde vedlikeholdsplikt for hver sin del av veien.  Rodesystemet er veldig gammelt, og ble innført med landsloven til Magnus Lagabøter i 1274.  Også folk som bodde langt inne i Salen hadde vedlikeholdsplikt, noe som innebar at enkelte måtte ro over to mil over Salvatnet for å komme til Botnveien.  Vedlikeholdsplikten varte helt fram til ca. 1940.

Botnveien var ferselsåra mellom folk i Nordsunda og beboerne i området Mo og Salsnes.  Veien var en del av postruta mellom Trøndelag og Helgeland, men også offentlige personer som lensmann og doktor brukte veien i sine ærend.    I 1900 ble det bygd kirke/kapell på Salsnes.  Det ble da opprettet presteskyss mellom kirka og Kjelbotnet.  Presten kom sannsynligvis fra Otterøya, og hadde båtskyss over Lauvøyfjorden til Kjelbotnet.  Vinters tid foregikk presteskyssen ved hjelp av hest og slede, mens det sommers tid nok var hest og kjerre.

Den mest aktive bruken av veien opphørte rundt 1933, da det ble bygd kai i Hestvika ved Salsnes.  I 1980 sto den nye veien emllom Breksillan og Salsnes ferdig, og da ble gammelveien over til Kjelbotnet overflødig.  I dag brukes veien først og fremst som tursti, og den er et godt utgangspunkt for de som har tenkt seg på fjellet Galten.  Den brukes nok også sporadisk i forbindelse med skogsdrift og jakt.  I Kjelbotnet er det nå ingen fastboende igjen.

Det ble i sin tid gjort et meget grundig arbeid på veien, og i dag kan vi i Kleiva beskue den flotte murarbeidet og likeledes stabbsteinene.

Foto:  Nils Roger Duna

Ganesvika i Røyklibotnet 1947.  Fra venstre ser vi Hans Glømmen, Olav Hindberg og Karl Sæther.

Båt, sjøliv og fiske har alltid hatt sterke tradisjoner i grendene langs Namsenfjorden.  Dette har sin bakgrunn i topografien med mange veiløse boplasser, men også betydningen av fisket som et forholdsvis sikkert tilskudd til et ellers tidvis magert matforråd.  Med etableringen av Namsos flyttet en god del av fjordbeboerne inn til byen for å ta del i “industrieventyret” som oppsto med etableringen av alle sagbrukene, og det dette førte med seg.  Allikevel var mange fortsatt avhengige av å supplere kostholdet med selvfisket fisk.  Ikke minst var det årvisse innsiget av sild om høsten en viktig hendelse.  Bærturer var også en del av selvhusholdet.  Selvfølgelig var båten også kjekk å ha når slekt og venner langs fjordene skulle besøkes.  Mange benyttet båten til å sanke ved langs strendene, og spesielt i Sørnamsen sørget de årlige flommene i Namsen for rikelig med rakved langs strendene.  Denne ressursen utnyttet flere til langt ut på 1960-tallet, selv om saltholdig ved til tider kunne tære hardt på ovnene.

Etter krigen ble det smått om senn bedre økonomi for de fleste, samtidig som det ble vanligere med ferie og fritid.  Båten ble da i stadig større grad benyttet også til rene fritidsturer.  Ukens bilde viser en munter gjeng på båttur i Røyklibotnet i 1947, nærmere bestemt den 21. juni.  Vi mener at bildet er tatt i Ganesvika i Røyklibotnet, der det i dag er et stort smoltproduksjonsanlegg.  Muligens var dette en kombinasjon mellom fritidstur og fisketur.  Røyklibotnet har jo gjennom alle år vært kjent som en god sjøørretplass.  De som er avbildet er Hans Glømmen, Olav Hindberg og Karl Sæther.  Vi antar at bildet er tatt i tilknytning til helg, da det neppe var mulig å ta seg fri midt i uka til slike turer.  Hans Glømmen drev forøvrig butikken på Alhusstrand.

Foto utlånt av Kari Hindbeg Oddvik