Vi vet ikke i hvilken anledning dette bilder er tatt, men ungdommene fra Vemundvik har i alle fall iført seg finstasen i forbindelse med besøket hos fotografen.   Foran til venstre har vi Sigurd Efskin, deretter ukjent, og til høyre Oskar Myrvold.  Bak fra venstre ser vi Henriette (Jette) Myrvold.  Jette var søster av Oskar.  De to andre damene kjenner vi ikke navnet på, men damen til høyre kan være Foss fra Lødding.  Historielaget tar gjerne imot opplysninger om hvem de «ukjente» er, og i hvilken anledning bildet er tatt.

Foto utlånt av Grethe Åneng.

I dag har biler, skogsmaskiner, snøskutere og ATV`er overtatt all transport som tidligere foregikk med hest.  Ukens bilde viser Johan Renbjør og Blakken på kjøretur med langslede et eller annet sted på Botnanveien på 1950-tallet.  Dette ser ut til å være en ordinær transport i forbindelse med daglige gjøremål, men helt fram til ca. 1970 kunne vi i forbindelse med skogsarbeid oppleve tømmerkjøring med hest enkelte steder i gamle Vemundvik.  Ved – etter datiden –  store tømmerdrifter, kunne det sågar være flere hester i arbeid for å ta unna det tømmerhoggerne klarte å hogge i løpet av dagen.  Da var tømmeret saget ned ved hjelp av tigersvans, kvistet ved hjelp av øks og deretter barket ved hjelp av barkespade – en prosess som var både arbeidskrevende og forutsatte svært god fysikk.  Mange startet med slikt arbeid etter konfirmasjonen, og jobbet i skogen resten av livet.  Ikke rart at en del ble helselause før oppnådd pensjonsalder.

Når tømmeret skulle kjøres fram ble rotenden på treet lagt oppå «støttingen».  Ofte ble det også benyttet «geit» mot toppenden på treet.  Det hele ble festet ved hjelp av kjetting som ble strammet med en  «bjønn».  Tømmeret ble enten kjørt til et vann eller vassdrag for å bli fløyta til sjøen, eller dersom skogsdrifta lå slik til, kjørt direkte ned til sjøen.  I sjøen ble tømmeret «soppa» og fraktet med båt til respektive sagbruk, normalt i Vemundvik eller Namsos.

Nå har skogsmaskiner, lastbærere, skogsbilveier og tømmerbiler overtatt alle disse oppgavene.  Der det før kunne kreves flere titalls personer i forbindelse med hogging og kjøring, er det i dag nok med et par personer.  Slik sett har mange av arbeidsplassene i skogen forsvunnet.

Foto utlånt av Ørjan Renbjør via Grethe Åneng.

Bildet viser «småskolen» ved Sørenget skole i 1963.  Sørenget skole var på denne tiden todelt, hvorav «småskolen» utgjorde hhv 1., 2. og 3. klasse.  I midten står lærer John Berkaak.  Fra venstre har vi Knut Arne Devik, Inge Skomsvold, Gunder Gundersen, Anne-Lise Gifstad, Nils Roger Duna, Ann-Karin Mohrsen, Rolf Arne Haltnes, Åse Strøm, Eva Eriksen og Svein Eriksen.  Bjørn Hagen manglet da bildet ble tatt.

Dette var John Berkaaks siste år som lærer.  Han var født den 25. mai 1901 på Berkåk i Rennebu, Sør-Trøndelag.  Berkaak, som han ble kalt, var på samme tid også lærer ved Nufsfjord skole på Elvalandet.  Dette medførte at elevene ved de to skolene gikk annenhver uke.  Berkaak var en flink lærer, men av den «gamle skolen», noe som medførte at fenomenet skammekrok fortsatt eksisterte.  Dersom en av elevene ikke hadde oppført seg helt i tråd med forventet norm, kunne det lett bli et opphold i skammekroken.  Likeledes var det svært viktig å være presis til timene, hvis ikke risikerte de øvrige elevene og måtte reise seg og synge «Da klokke klang osv.» for stakkaren som var for sein.

Et annet fenomen som huskes var besøkene av skoleinspektøren fra Namsos.  Dette var en person alle hadde meget stor respekt for, også lærerne.  Det var alltid en spent stemning før disse besøkene.  Vi minnes også at Berkaak var i besittelse av bil, en knøtt liten sort Morris.  Med denne pendlet han mellom bopel i Namsos og Sørenget daglig den uka han hadde elevene ved Sørenget skole.  Til Nufsfjorden var det båtskyss.

Berkaak var gift med Gerd Havig fra Bjørum, datter av Anders og Olga Havig.

Foto utlånt av Nils Roger Duna

 

For 100 år siden var framkomstmidlene annerledes enn i dag.  På vinterstid var det i våre områder vanlig at samene kjørte med rein og pulk (gierehtse).  Ukens bilde er tatt i bakgården til kjøpmann L. Johansen i Namsos, like etter år 1900.  Fra venstre ser vi Jakob Johnsen Nursfjell (Gammel-Jakob), f. 2.4.1838, hans sønn Jakob Jakobsen Nursfjell, f. 23.5.1886, kona Dåret Nursfjell, f. Nilsdatter Børgefjell 10.10.1848 og dattera Anna Dåret Nursfjell, f. 28.4.1878.  Familien hadde hele 11 gammer i området mellom Namsos og Salfjellet, men bodde mange år i Bjønnheia ved Vetterhus.

«Gammel-Jakob» var en kunstner i horn-, bein-, og treskurd.  Han deltok sågar med bein- og hornskurd i en utstilling i Paris.  Han arbeidet også skåler, knivskaft og ikke minst ski.  Prisene var lave, for en utskåret og dekorert hornskje tok han 1 spesidaler.  Også kona Dåret var flink med hendene.  På Sverresborg Folkemuseum i Trondheim er det en lasso som Dåret har laget. Denne er ca. 15 meter lang og er laget av sener av rein, men er så fint laget at man skal lete lenge for å se skøytene.  Dåret døde under tyttebærtur i Kjerringdalen, like ved Sørenget skole i Vemundvik, den 20.8.1931.  Flere av Jakob og Dårets etterkommere har også vist gode evner i samisk håndverk (duodjie), blant annet bygde sønnen Jakob Jakobsen Nursfjell både båter og flotte pulker i «snekkerallijen» i Hestvika i Vetterhusbotnet.  I dag kan vi beskue noen av hans pulker på hhv Namdalsmuseet i Namsos, Norsk Folkemuseum i Oslo og Skogbruksmuseet i Elverum.

Dattera Anna Dåret, helt til høyre på bildet, ble gift med Jon Johnsen Boere. I sin ungdom skysset hun Dr. Bath med rein og pulk når han var på sykebesøk i Namsosdistriktet.  Dette var sannsynligvis i den perioden de hadde vinterbeite for reinen sin på Vattafjellet og Kattmarkfjellet, like ved Namsos.  Hun bodde da i en gamme i Kattmarka.  Denne gammetomten forsvant i det store leirraset for få år siden.

Fotoet er utlånt av Fotograf Hågensen.

Kommentar:  Etter utleggingen av dette bildet har vi fått informasjon om at Gammel-Jakob og familien solgte reinslakt til kjøpmann Johansen.  Kanskje er dette bildet tatt i forbindelse med en slik handel.   I følge kilden hadde kjøpmann Johansen eget rom der han parterte slaktene han mottok før de ble lagt ut til salg i butikken.

Alle med noen år på «baken» husker vel sommerens slåttonn med hesjing, hest, slåmaskin og sleprive, ofte i regnvær og med enorme mengder knott.  Bildet viser en staurhesje fra Foss i Botnan ca. 1930 – 32.  Fra venstre Asbjørg, Valborg, Åshild og Jakob, alle med etternavnet Foss.  Staurhesja var nok i bruk inntil det ble vanlig med galvanisert hesjestreng.

I vårt område ble ikke hesjing vanlig før etter år 1900.  Før den tid ble graset stort sett hentet i utmarka og på skrinn innmark.  Graset var da så tynt at det var mulig – og vanlig – å tørke det ved at det ble breid utover på bakken.  Ved godt vær kunne det da ligge flere dager.  Det ble daglig snudd med rive inntil det var tørt nok til og fraktes til låven eller loddo (løa).  Dersom det var fare for regn ble det raket sammen i det de på denne tiden kalte «rauker».  Hesjing ble senere valgt som tørkemetode på grunn av overgangen fra utmarksslått til slått på gjødslet kultureng.

På 1960-tallet kom traktoren og ensileringsteknologien, og det ble da i løpet av tjue til tretti år slutt på hesjing i vårt område.

Foto utlånt av Grethe Åneng.