Under krigen ble kirka i Namsos nok en gang lagt i ruiner.  Ny kirke måtte derfor reises, og i 1960 sto denne ferdig med totalt 520 sitteplasser.   Arkitekt var Ola B. Aasness.  Dette ble feiret med en “festuke” for Namsos nye kirke.  Festuka ble avsluttet med “Bygdenes dag”, der sokneprest Seland preket og prost Rangnes forrettet ved alteret.  Videre deltok også Namsos skolemusikkorps og skolekoret.  I følge et innslag i en lokalavis var det møtt opp en rekke eldre fra blant annet aldersheimene i nabokommunene.  Vi må huske at dette var før kommunesammenslåingen i 1963, så det dreier seg vel mest sannsynlig om daværende Klinga-, Vemundvik- og Otterøy kommune.

I anledning festgudstjenesten i tilknytning til “Bygdenes dag”, ble en gjeng Vemundvikinger fotografert og intervjuet ved oppgangen til kirka.  På bildet ser vi fra venstre: Anton Løkkemo, Ragna Olsen, Julie Frøvarp, Helga Gåsnes, Alfhild Solheim, Elida Hestvik og Gusta Fredriksen.  I følge avisa uttrykte alle stor begeistring over kirka og at det var rørende å høre skolemusikken og skolekoret.  En av personene uttalte sågar at “Det er aldeles storartet hva dere kan få til her i Namsos”, noe som må tyde på at de hadde hatt en opplevelsesrik dag.

Utklipp fra avisa utlånt av Kari Hindberg Oddvik.

Helleristningene på Salsnes inneholder blant annet nisemotiver.

Ved det tidligere fellesfjøset på Salsnes finner vi i dag en helt unik stein med helleristninger på.  Steinen ble funnet i forbindelse med nydyrking på Reppen, Salsnes, og det var helt tilfeldig at den store steinen ikke ble sprengt i lufta. Det var nemlig forberedelser til dette som skjedde den ettermiddagen noen personer gikk nedover for å planlegge sprengingen.  I den lave ettermiddagssola oppdaget de imidlertid noen figurer på steinen.  Dette førte til at sprengingen ikke ble iverksatt, og fagfolk ble i stedet kontaktet.  Dermed var Namdalens første helleristninger funnet.  Realiteten er nemlig at mens det i Inntrøndelag og videre sørover i Trøndelag er funnet en rekke helleristninger, har slike funn vært fraværende i Namdalen inntil funnet på Salsnes.  Senere er det funnet en helleristning av en rein i Sørli, slik at i Namdalen har vi hittil totalt kun to funn av denne typen kulturminner.

Det viste seg at steinen på Salsnes inneholdt helleristninger både av nise, kveite og elg.  Følgelig står vi overfor en gammel type helleristning som har tilknytning til den gamle jegerkulturen, såkalte veideristninger.  Veidekunsten spenner over et langt tidsrom, hvorav de eldste ristningene er fra slutten av eldre steinalder og fram til begynnelsen av yngre steinalder.    Det hører også med til sjeldenhetene at man finner helleristninger på steiner.  Det mest vanlige er at ristningene er hugd, skåret, slipt eller malt på bergflater.

Elgen var også representert på steinen.

Helleristninger er kjent fra forskjellige tidsrom og i samtlige verdensdeler, men helleristninger i mer vanlig forstand er hovedsaklig kjent fra Skandianavia, Nord-Russland og Sibir.  De nordiske helleristningene hører til de mest motivrike og er stilmessig sterkest variert.  I tillegg til de nevnte veidertistningene, slik som vi blant annet finner på Salsnes, har vi også den typen som gjerne kalles jordbruksristninger.  Denne typen er ennå ikke funnet i Namdalen.

Foto utlånt av Nils Roger Duna.

“Hindberggården” ca. 1960.  Dieselpumpa skimtes like bak lastebilen.

Under oppveksten i Vemundvik på 1950 og 1960-tallet var det ikke mange biler i bygda og på veiene.  Ungene kjente hver bil, og kunne i stor grad gjenkjenne de forskjellige bilene på låta/motorduren.  I Løddingsveien kommer vi i farten på biler på føgende steder:  Hos Olav Hindberg, Henry Duna, Trond Gundersen og Olav Nygård.  Sistnevnte hadde en T-ford som ble startet med håndsveiv.

Et samlingspunkt for ungene på Sørenget, Alhusstrand og Heimdalen var utvilsomt “Hindberggården” eller Bjørkly, som er det egentlige navnet.  Der hadde Olav Hindberg sin bilpark, som besto av storbussen/nybussen, lissbussen og lastebilen.  Her startet og endte rutebussen mellom Vemundvik og Namsos.  I og med at dette var endepunktet for bussruta måtte de som skulle videre finne annen måte å forflytte seg på under den videre ferden.   Alternativene var vel i realiteten ikke så mange.  Det var kort sagt beina, sykkel, hest eller båttransport.

Ikke minst sto det en dieselpumpe i gården.  Lenge før fjernsyn, nintendo, dataspill og mobiltelefoner m.m. var dette et spennende objekt.  Hit kom det en sjelden gang tankbil fra Esso og fylte en underjordisk tank med drivstoff for lang tid framover.  Når dette skulle fylles på bilene var det en hel prosedyre med håndpumpe som fikk dieselen opp i et rom øverst i pumpa.  Der var det til alt overmål glass, slik at man kunne se når rommet var oppfylt.  Så var det å sette slangen ned i biltanken og vente på at tyngdekrafta langsomt tømte de edle dråpene.  Var vi heldige fikk vi ungene lov til å bruke håndpumpa, noe som var stor stas.

Dieselpumpa fra “Hindberggården” kan fortsatt beskues for den som ønsker det.  Etter at Olav Hindberg sluttet med sitt firma, kjøpte Kjell Evensen pumpa og satte den opp som en “attraksjon” på sin bensinstasjon på Snippen, nåværende YX-stasjon i Namsos.  Evensen pusset rust og støv av pumpa og malte den kanll rød.  Slik står den ennå, om enn noe falmet.

Pumpa fra “Hindberggården” slik den står på YX-stasjonen i dag.

Foto utlånt av hhv Kari Hindberg Oddvik og Nils Roger Duna.