Første rekke fra venstre:  Sigurd Efskin, Iver Strømmen, Olson (svensk).

Andre rekke fra venstre:  Harald G. Vetterhus, Anton Myrvold og Anton Løkkemo.

 

Forrige uke hadde Botnan og omegn Historielag flere bilder fra tømmerfløyting i Sagelva i 1918.  På dette bildet er fløytergjengen ferdig med årets tømmerfløyting fra Løddingsvatnet, via Sagelva og ned til Heimdalbotnet, eller kanskje er det tatt før fløytinga startet.  Uansett, karene ser fornøyde ut.  Bortsett fra “svensken” fremst til høyre har alle sammen gamle Vemundvik-navn, og de fleste har fortsatt etterkommere i bygda og nærområdene til Vemundvik.

Vi vet ikke hvor bildet er tatt, men det er vel ikke usannsynlig at det er på Lødding, i Sve eller på Sagelvmoen.  Stakittgjerdet i bakgrunnen kan se litt “slitent” ut med tanke på maling, men det var vel ikke “hvermansen” som kunne koste på seg maling på denne tida, i alle fall ikke på et gjerde.  Slik sett kan det tyde på at bildet er tatt på Lødding.

 

Foto:  Fra historielagets arkiv.

 

Løyping av tømmer fra Løddingsvatnet, gjennom dammen og ut i Sagelva. 

 

Under rydding på historielagets arkiv den 23. april i år kom vi over disse bildene fra tømmerfløyting i Sagelva.  I og med at det er to elver i Vemundvik som bærer dette navnet presiserer vi at det er Sagelva fra Løddingsvatnet det dreier seg om.  Bildene i seg selv er historiske, men ekstra artig er det at bildene er tatt 1. pinsedag 1918, altså temmelig nøyaktig for 100 år siden.

Tømmerfløytinga i Sagelva vedvarte i alle fall til ut på 1960-tallet.  For ungene, og forsåvidt andre i bygda, var det spennende å stå på Sagelvbrua og beskue vannmengdene og tømmeret når det kom susende ned elva.  Kombinasjonen av store vannmasser og tømmer som slo i brukarene medførte at kreftene fikk brua til å riste.

Vannet er sluppet, tømmeret er i elva og fløytergjengen er i full sving med det farefulle arbeidet for å få tømmeret ned til sjøen.  Vi er noe usikre på hvem karene er, men personen nærmest kan være være Karl Myrvold.

Petter Gundersen (til venstre) og Karl Myrvold tar en liten pust i arbeidet.  Her ser det forøvrig ut til at vannet har passert, så det var kanskje nødvendig å sette dammen på nytt for å få ned de siste stokkene.

 

Her er tømmeret kommet ned til Svefjæra ved Lødding og soppinga er i gang.

 

Betydelige tømmermengder i Svefjæra.  Hammarsøya i bakgrunnen.

 

Foto:  Alle bildene er hentet fra historielagets arkiv.

 

Her ser vi den siste sykekorga som var i bruk i Botnan, flettet og betydelig lettere enn den gamle korga av heltre.

Dersom noen blir alvorlig syk i dag er det heldigvis enten topp utstyrt sykebil og/eller luftambulanse eller redningshelikopter på plass i løpet av kort tid, og er de ikke innenfor fastsatt  responstid blir det iverksatt gransking m.m..  Dette var ikke noen selvfølge i bygda vår for en del år tilbake.  Ennå på 1960-tallet var det mange veiløse grender og bosteder, og man måtte klare seg så godt man kunne, dvs normalt selv sørge for transport til lege og sykehus.

I veiløse Botnan var det sykekorga som måtte duge.  Denne var – så vidt vi har bragt på det rene – en gave til Botningene fra Vemundvik sanitetsforening, og sto plassert på Leirvika.  Ble noen i bygda alvorlig syk var det å skaffe folk, hest og/eller båt, slik at korga kom den trengende til nytte.  Det var vel ikke sikkert at reisen alltid var en behagelig opplevelse for den syke.  Ofte kunne nok snø og kulde være en belastning på vinters tid, likeledes båtferden i all slags vær til alle årets tider.  Normalt ble den syke kjørt med båt til Sørenget eller Skakkanova, før det ble biltransport den siste biten til sykehuset i Namsos.

For alle nålevende som kan huske tiden med sykekorga er det vel flettekorga som sitter i minne, men før den tid var det en stor, kjempetung trekorg – eller nærmest en kiste, som ble benyttet. Vi kan ikke med sikkerhet si når det ble slutt på bruken av sykekorga i Botnan, men trolig var det i forbindelse med opprettelsen av ferjerute mellom Kjerstivika og Leirvika.  Vi kan i alle fall huske at vi med selvsyn så den  i bruk ca. 1965.  I det tilfellet ble pasienten fraktet i sykekorga med båt fra Duna til Skakkanova.

I dag står begge korgene i fjøset på Leirvika.  De ble i sin tid tilbudt Namdalsmuseet, men de hadde flere lignende eksemplarer og var følgelig ikke interessert.  Uansett, dette er en viktig del av bygdas historie som tilsier at korgene skulle vært tatt vare på for framtida på en skikkelig måte.

Den gamle sykekorga i heltre.  Den var utrolig tung, så her krevdes det håndfaste personer til å bære den syke.

Foto:  Nils Roger Duna

Ytterby ca. 1905.  Her har kornet kommet på staur, et vanlig høstarbeide på landsbygda før i tida. 

Et årvisst og anstrengende arbeid på gårdene før i tiden var skuronna, da kornet skulle skjæres og settes på staur for å sikre et helt års forbruk av korn.  Ordet skuronn er et gammelt navn der “skur” står for å skjære og “onn” er hentet fra det gamle norrønne språket.  Tidligere ble kornet skjært med sigd (dialekt sjurru) og ljå, men smått om senn overtok hesten som drakraft med slåmaskina og sjølbinderen. På dagens enorme kornåkre er det skurtreskeren som gjør alt dette arbeidet. I forbindelse med den gammeldagse skuronna måtte alt korn som ble skjært knytes i kornband, som så i sin tur ble tredd ned på en kornstaur.  Kornstaueren var spiss i begge ender, og et stykke over bakkenivå hadde den gjerne en utstående kvist som kornbanda hvilte mot.  Når kornbanda var ferdig tørket ble de fraktet til låven for tresking.  Treskinga kunne foregå hele vinteren.  Ofte ble kornet også fraktet til en nærliggende mølle for maling.

På det øverste bilde ser vi at skuronna på Ytterby er ferdig.  Det er mye folk på gårdstunet, noe som kan ha sammenheng med skuronna.  Vi ser også at en person står og holder hesten. Bildet er tatt ca. 1905, og hovedbygninga er nok den som ble oppført i 1870.  Denne ble senere påbygd i 1920 og 1935.  Også fjøs, stall og låve ble oppført i 1870.  På gården var det videre både brygge, båtnaust, stabbur og eldhus.  Årsaken til at det ble satt opp så mange bygninger i 1870 kan sannsynligvis tilskrives at det da ble nye eiere av gården ved at Thobroe-slekten kom flyttende fra Hammarsøya .

Vi vedlegger også ytterligere to bilder fra Ytterby, men disse er sannsynligvis tatt noe senere, muligens på 1940-tallet.  Vi ser på bildene at her er man på veis ende.  Skulle man videre måtte man over i båt.  Vi vet ikke hva navnet Ytterby kommer av, men det har sannsynligvis en sammenheng med at veien sluttet her.  Det er kjent at stedet tidligere også ble kalt S

To bilder av Ytterby, sannsynligvis i 1940-åra.  Vi ser på det høyre bildet at det er tatt før veien til Kjerstivika ble anlagt. 

 

Det øverste bildet er utlånt av Victor Grønvik fra Flatanger, mens de to nederste er hentet fra digitalt arkiv og er tatt av lensmann Fuglår.