Med mange veiløse plasser måtte postombæringen i Vemundvik og Botnan tidligere foregå med dertil egnet farkost.  I mange år hadde to generasjoner Sauvik ansvaret for denne oppgaven, først Edvart Julius Ingebrigtsen Ganes Sauvik i tidsrommet 1897 til 1910, deretter hans sønn Edvin Ganes Sauvik, som vi ser avbildet i færingen sin ved Sve på Lødding.  Vi kan gjenkjenne Hammarsøylandet, Bjønnrusodden og Stålholmen i bakgrunnen.   Edvin var født den 24.11. 1875, og ble gift med Kaja Duna.  Han hadde ansvaret for postombæringen i to perioder, til sammen 20 år.  Først på 1940- tallet gikk Edvin av som postmann.

Både far og sønn Sauvik benyttet i mange år færingen “Fedrelandet” når de rodde posten, et treffende navn på en båt i statens tjeneste.  “Fedrelandet” ble pensjonert når Edvin investerte i ny Bindalsfæring.  Betalingen var nok så som så og Edvin, som også var utdannet skomaker, spedde på med slik virksomhet fra sitt skomakerverksted heime på loftet.  Ellers kan vi vel alle tenke oss at postbefordring med åpen robåt kunne være både en krevende og utfordrende oppgave under alle slags værforhold, spesielt vinters tid.  Allikevel var det visst nok kun en eneste gang at uværet stoppet Edvin, og det var 6. mars 1938.  Da var været så ille at han måtte overnatte på Foss i Botnan.  Begrepet “Posten skal fram” var vel en større realitet da enn nå for tiden.

Takk til Edvins barnebarn, Kaja Sauvik, og Ingeborg og Hans Jakop Hvoslef for bistand til identifisering av personen på bildet.

Foto utlånt av Grethe Åneng.

 

Før lassbærere og skogsbilveier var oppfunnet, var det vanlig å fløyte tømmeret ned elver og vassdrag.  I dag er det kun et fåtall personer igjen som har opplevd tømmerfløyting og “setting” av dammer, men fram til ca. 1965 – 1970 var det ennå noen få vassdrag i Vemundvik og Botnan der dette ble gjennomført.  Ukens bilde viser Johan Moen og Leif Bruun Aune på dammen ved utløpet av Utgangsvatnet.

Dammene ble bygd for å magasinere vann, slik at det ble mulig å fløyte tømmeret nedover elver og større bekker.  Fløytingsdammene ble bygd i utløpet av vann, men tidvis også ved utløpet av større myrer, som var egnet for oppdemming og magasinering av vann.  I elver med stor og stabil vannføring var det ikke nødvendig å bygge fløytingsdammer, men i de små vassdragene i vårt område var dette en nødvendighet.

Tømmeret ble om vinteren kjørt ut på isen eller lagt slik til i vannkanten at det lett kunne slippes/veltes ut i vannet når fløytingen nærmet seg.  Alt tømmer som skulle fløytes måtte være barket.  Tømmerfløyting var et krevende og farlig arbeid, og det hendte at folk ble lemlestet, og sågar mistet livet under dette arbeidet.  For å få nok vann ble tilnærmet all fløyting i vårt område foretatt om våren i forbindelse med snøsmelting.  For fløyterne ble det derfor ofte å stå i iskaldt vann hele dagen.  Enkelte ganger kunne det også oppstå “bindinger”, og det var ofte et farlig arbeid å løse opp i disse.

Ennå kan vi mange steder i utmarka se rester etter gamle fløytingsdammer.  I farten kommer vi på Sagvatnet, Røyklitjønna og Ausvatnet i Røyklibotnet, Utgangsvatnet, Dunaelva og Bjønnheielva i Vetterhusbotnet, Lødingsvatnet i Heimdalbotnet og Heiabekken/Engaelva ved Hakkmoen på Vemundvikmyran.

Foto utlånt av Ørjan Renbjør via Grethe Åneng.

Vi vet ikke i hvilken anledning dette bilder er tatt, men ungdommene fra Vemundvik har i alle fall iført seg finstasen i forbindelse med besøket hos fotografen.   Foran til venstre har vi Sigurd Efskin, deretter ukjent, og til høyre Oskar Myrvold.  Bak fra venstre ser vi Henriette (Jette) Myrvold.  Jette var søster av Oskar.  De to andre damene kjenner vi ikke navnet på, men damen til høyre kan være Foss fra Lødding.  Historielaget tar gjerne imot opplysninger om hvem de “ukjente” er, og i hvilken anledning bildet er tatt.

Foto utlånt av Grethe Åneng.

I dag har biler, skogsmaskiner, snøskutere og ATV`er overtatt all transport som tidligere foregikk med hest.  Ukens bilde viser Johan Renbjør og Blakken på kjøretur med langslede et eller annet sted på Botnanveien på 1950-tallet.  Dette ser ut til å være en ordinær transport i forbindelse med daglige gjøremål, men helt fram til ca. 1970 kunne vi i forbindelse med skogsarbeid oppleve tømmerkjøring med hest enkelte steder i gamle Vemundvik.  Ved – etter datiden –  store tømmerdrifter, kunne det sågar være flere hester i arbeid for å ta unna det tømmerhoggerne klarte å hogge i løpet av dagen.  Da var tømmeret saget ned ved hjelp av tigersvans, kvistet ved hjelp av øks og deretter barket ved hjelp av barkespade – en prosess som var både arbeidskrevende og forutsatte svært god fysikk.  Mange startet med slikt arbeid etter konfirmasjonen, og jobbet i skogen resten av livet.  Ikke rart at en del ble helselause før oppnådd pensjonsalder.

Når tømmeret skulle kjøres fram ble rotenden på treet lagt oppå “støttingen”.  Ofte ble det også benyttet “geit” mot toppenden på treet.  Det hele ble festet ved hjelp av kjetting som ble strammet med en  “bjønn”.  Tømmeret ble enten kjørt til et vann eller vassdrag for å bli fløyta til sjøen, eller dersom skogsdrifta lå slik til, kjørt direkte ned til sjøen.  I sjøen ble tømmeret “soppa” og fraktet med båt til respektive sagbruk, normalt i Vemundvik eller Namsos.

Nå har skogsmaskiner, lastbærere, skogsbilveier og tømmerbiler overtatt alle disse oppgavene.  Der det før kunne kreves flere titalls personer i forbindelse med hogging og kjøring, er det i dag nok med et par personer.  Slik sett har mange av arbeidsplassene i skogen forsvunnet.

Foto utlånt av Ørjan Renbjør via Grethe Åneng.

Bildet viser “småskolen” ved Sørenget skole i 1963.  Sørenget skole var på denne tiden todelt, hvorav “småskolen” utgjorde hhv 1., 2. og 3. klasse.  I midten står lærer John Berkaak.  Fra venstre har vi Knut Arne Devik, Inge Skomsvold, Gunder Gundersen, Anne-Lise Gifstad, Nils Roger Duna, Ann-Karin Mohrsen, Rolf Arne Haltnes, Åse Strøm, Eva Eriksen og Svein Eriksen.  Bjørn Hagen manglet da bildet ble tatt.

Dette var John Berkaaks siste år som lærer.  Han var født den 25. mai 1901 på Berkåk i Rennebu, Sør-Trøndelag.  Berkaak, som han ble kalt, var på samme tid også lærer ved Nufsfjord skole på Elvalandet.  Dette medførte at elevene ved de to skolene gikk annenhver uke.  Berkaak var en flink lærer, men av den “gamle skolen”, noe som medførte at fenomenet skammekrok fortsatt eksisterte.  Dersom en av elevene ikke hadde oppført seg helt i tråd med forventet norm, kunne det lett bli et opphold i skammekroken.  Likeledes var det svært viktig å være presis til timene, hvis ikke risikerte de øvrige elevene og måtte reise seg og synge “Da klokke klang osv.” for stakkaren som var for sein.

Et annet fenomen som huskes var besøkene av skoleinspektøren fra Namsos.  Dette var en person alle hadde meget stor respekt for, også lærerne.  Det var alltid en spent stemning før disse besøkene.  Vi minnes også at Berkaak var i besittelse av bil, en knøtt liten sort Morris.  Med denne pendlet han mellom bopel i Namsos og Sørenget daglig den uka han hadde elevene ved Sørenget skole.  Til Nufsfjorden var det båtskyss.

Berkaak var gift med Gerd Havig fra Bjørum, datter av Anders og Olga Havig.

Foto utlånt av Nils Roger Duna