Elever ved Sørenget skole ca. 1957.

Her har vi en munter gjeng samlet utenfor nybygget på Sørenget skole, ca.1957. Lærer for disse elevene i “småskolen” var Jon Berkaak. I nybygget var det to klasserom, ett for småskolen (1 – 3 klasse) og ett for storskolen (4 – 7. klasse). Den nye skolen hadde noe så moderne som vannklosett. Dette var plassert med egen inngang på østsiden av skolebygget, og for å komme dit måtte man ut av bygget, men hva gjorde vel det med en slik “nyvinning” i bygget. Vi må huske at ennå på 1950- og 1960-tallet var det mange elever som ikke hadde vannklosett hjemme.

På bildet ser vi foran fra venstre Ståle Duna og Svein Sandneseng. Bak fra venstre Sissel Duna, Astrid Leikny Lund?, Toril Myrvold, ?, Rigmor Haukø Devik?, Anne Haltnes?, Brynhild Vemundvik og Marie Blikeng. Den mørke jenta med brikker  bakerst er trolig Vigdis Strøm.

Dersom noen av våre følgere vet hvem de “ukjente” på bildet er, vil historielaget gjerne ha tilbakemelding.

Foto: Utlånt av Mimi Havig.

Friminutt ved Sørenget skole på slutten av 1950-tallet. Bygget til venstre på bildet er det som ble oppført i 1902.

Fra Mimi Havig har Botnan og omegn Historielag mottatt en rekke bilder fra skolene på Sørenget, Nordsunda og Nufsfjorden. Bildene har Mimi arvet etter sin onkel, Jon Berkaak, som på 1950- og begynnelsen av 1960-tallet var lærer på Sørenget skole. Samtidig var han også lærer på de veiløse skolene på Breksillstranda i Nordsunda og ved Nufsfjorden på Elvalandet. Dette ble løst ved at elevene gikk en uke av gangen, slik at Berkaak kunne alternere mellom skolene. Vi vil i ukene framover vise en del av disse bildene.

Dersom vi ser litt på skolehistorien i Vemundvik de siste 200 år, fram til dagens oppvekstsenter på Sørenget, er den mangeartet. Fra 1837 – 1890 var det bare omgangsskole i Vemundvik. Dette innebar at skolen ble holdt på forskjellige steder i bygda, gjerne på gårder som hadde plass til dette. Skolen var heller ikke så lang, men skoleloven av 1827 bestemte at skoleplikten skulle starte ved 7 – 8 årsalderen og være av minst 2 måneders varighet, samtidig som den kunne vare fram til konfirmasjonsalderen dersom presten fant det nødvendig.

I 1869 kom det ny skolelov, og i Vemundvik ble det vedtatt å dele bygda i 4 kretser med fast skole, nærmere bestemt på Høknes, Hals, Ganes og Bergum. Skolebudsjettet ble oppført med 218 specidaler. Kort tid deretter ble det bestemt at det også skulle være skole på Landfallvika. I 1877 ble skolen flyttet fra fra Landfallvik til Sørenget, på jordet mellom sjøen og der Henry Duna bygde hus i 1950. Fagene på denne tiden var lesing, religion, utvalgte stykker av leseboka (med innhold av geografi, naturfag, historie), sang, skriving og rekning. Guttene kunne i tillegg få opplæring i kroppsøving og militære øvelser.

I 1889 kom det nok en ny skolelov, og skolen ble deretter kalt folkeskole, samtidig som skoletida ble fastsatt til 7 år, bestemt for barn mellom 7 – 14 år. Den årlige skoletida skulle være på minst 12 uker. I 1891 var kretsspørsmålet på nytt oppe i kommunestyret, og det ble da bestemt at det skulle være kretser på Høknes, Hals, Nordsundet og Bergum. I 1897 ble det bygd ny skole i Røbergvika for Bergum krets, mens det året etter ble bestemt at Hals krets skulle få nytt skolehus i Gullvika. I 1901 ble det besluttet å slå sammen Nordsundet og Sørenget krets, og nytt skolehus ble oppført i 1902, der Sørenget oppvekstsenter i dag står. Den gamle skolen på Sørenget ble da revet. Paulus Duna har i den forbindelse fortalt at han var med på å ro materialene fra skolen på Sørenget til Vikan på Elvalandet. For dette fikk de kr. 1,- pr. tur.

I 1939 ble det vedtatt å slå sammen Høknes og Guldvik krets, noe som til slutt endte med at skole ble bygd på Høknes (like ved Hylla).

Foto: Utlånt av Mimi Havig.

 

Åpning av bruene over Vetterhusstrømmen den 17. desember 1980. Osvald Aaneng klipper snora,

omgitt av vegsjef Knut Andersen til venstre, fylkesordfører Jon Åby og ordfører Gunnar Solum til høyre.

I en forrykende snøstorm ble veiåpningen til Botnan for 40 år siden markert med snorklipping på Øltappen den 17. desember 1980. Det hadde da vært en langvarig kamp gjennom generasjoner for å få en vegløsning til grenda, men den egentlige utbygginga av veien startet ikke før i 1974.

Store og små i grenda gledet seg over at veien endelig var ferdig. Fra venstre

Karen Sofie Foss, John Jakob Foss, Bente Olsen, Eskil Olsen og Åse Marie Foss.

For å vise sin takknemlighet inviterte botningene anleggsarbeiderne til bruåpningsfest den 11. desember 1980. Hver enkelt av arbeiderene ga sine tildelte velferdspenger til arrangørene, som hadde sørget for lapskaus, kaffe og bløtkake.  Den offisielle åpningen ble markert med egen fest for botningene og andre sentrale aktører om kvelden den 17. desember 1980.

Bilder fra åpningsfestne i Botnan forsamlingshus den 17. desember 1980. Damene som serverte var blant annet Bjørg Olsen, Agnes Bruun, Solveig Foss og Åslaug Foss.

I årets “Atterljom” 2020 er det en lengre artikkel om arbeidet med veien og bruene til Botnan, skrevet av Kristian Foss, som selv var med på dette arbeidet.

Foto: Utlånt av Grethe Aaneng.

Havikgrenda, sør i gamle Vemundvik Kommune. I bakgrunnen skimtes Toddum, Kattmarkfjellet og øverste del av Gullvikmoen.

Ellers er det morsomt å se hvor flott kulturlandskapet var i den tid det meste av landbruket foregikk med hest og håndkraft.

I følge Oluf Rygh`s “Gamle Gaardnavne” er gårdsnavnet Havika svært gammelt. Han antar at første del av navnet betyr hav = hank dvs noe som hever seg, som en bøttehank, og at en bøyd strandlinje som ligner på bøyen på et slikt handtak har dannet første del av dette gårdsnavnet. Selv om Havikgårdene i dag ligger langt fra sjøen/havet, kan navnet ha blitt til så langt tilbake i tid at havnivået sto høyere enn i dag, og bukta lå like nedenfor dagens gårder. Alternativt sier Rygh at det kan siktes til den “bukt”, som fjellåsene innenfor gården danner når de hever seg som et håndtak rundt gårdene.

Uansett, i Havika har det sannsynligvis vært menneskelig aktivitet fra langt tilbake. En annen indikasjon på gammel aktivitet er funnet av en gammel beltestein i Havika. Denne mener man er fra eldre jernalder, dvs år 500 – 0 før vår tidsregning. Denne beltesteinen har for øvrig vært omhandlet under “ukens bilde” tidligere. Det er også tradisjonshistorie for at det har stått en kirke i Havika, nærmere bestemt på det stedet som i dag heter Kjerkbakksletta.

Havika var også i sin tid lensmannsgård, og Namsos by`s grunnlegger – Jørgen Johs. Havig – bodde på det som i dag kalles “Benumgården”. Likeledes har det vært flere skoler her. Mest kjent er kanskje sameskolen, som lå her fra 1910 – 1951, men i Havika har det også vært Folkehøgskole og “skole for vanskeligstilte piger”, egentlig en underavdeling av Røstad skole ved Levanger. Under siste verdenskrig hadde også Namsos Folkeskole tilhold i Havika.

Foto: Utlånt av Kjell Duna.

 

 

Jægtvika vestre, “Ytterjægtvika”, ved innløpet til Røyklibotnet i Botnan.

Jægtvika vestre ble også kalt Ytterjægtvika. Her har det vært mange eiere gjennom tidene. Den eldste vi kjenner til var Andreas Bruun, f. 1834. Han ble gift med datteren der, Karen. Hun kom fra Tynset. Karen og Andreas fikk 2 barn, Anton og Severin. Anton havnet på Tøtdal, og har mange etterkommere der. Severin reiste som mange andre på denne tiden til Amerika. Etter at Karen døde ble Andreas i 1866 gift på nytt med Anna Fredrikke Jensdatter. De fikk hele 6 barn, men flere døde tidlig. Av de som vokste opp vet vi at Karen Johanne ble gift med Nils Magnus Foss d.e. og at Albert reiste til Amerika.

I 1903 døde Andreas Bruun, og da ble det i en periode flere forskjellige eiere i Ytterjægtvika, blant annet hestehandler og vognmann i Namsos, Severin Lindseth. I 1929 overtok Gudrun Melby stedet og flyttet dit sammen med sin datter Margrethe. Gudrun og Margrethe hadde blant annet en stor grønlandshund som de brukte å kjøre ved med, men som de også brukte til å kjøre Roald Renbjør med etter at han ble sterkt angrepet av leddgikt.

Margrethe ble gift med Arne Duna, og flyttet i 1936 til Vikan. Gudrun var da alene igjen på gården inntil hun i 1938 solgte den til Johannes Buvik og kona Ellen. Sistnevnte ektepar hadde barna Hildur og Einar. Johannes døde plutselig i 1944, og Ellen flyttet da med barna til Namsos, samtidig som hun solgte gården til Asle Jægtvik. Denne familie ble de siste som bodde i Ytterjægtvika, og i dag er alle husene borte.

Foto: Utlånt av Kjell Duna.