Hende gård slik den så ut i gamle dager.
Selv om Hende gård ligger i Salen, har dens beliggenhet medført at det gjennom alle år har vært tett kontakt med Botnan og Vemundvik. Vi velger derfor å legge ut bilder og skrive litt om gårdens historie. I tillegg er det jo et sted mange fra Botnan og Vemundvik i dag leier til ferie, jakt og fiske.
Første gang Salen nevnes i historisk sammenheng er i “Aslak Bolts Jordebok” 1440-1450. Der er “Saxeneidet i Salenom” nevnt som bebodd sted. Hvorvidt Hende var bebodd på denne tiden vites ikke. Senere i middelalderen tilhørte Salen den katolske kirke, men ved reformasjonen i 1537 gikk eiendomsretten over til danskekongen (staten). I 1725 solgte Fredrik den 4. Salgodset til Overauditør Jørgen Mortenssen Bjørnør, og eiendommen kom derved over på private hender. Etter den tid var det flere private eierer inntil Albert Peter Severin Collett ble eneeier i 1871. Siden den tid har eiendommen vært i familiens eie.
Fra gammelt av var Hende delt i to gårdparter, men etter hvert gikk det over til å bli bare ett bruk. Det var tidligere dyrket en god del jord, blant annet ned mot Hendevågen og Lissvatnet, men i dag er tilnærmet all innjord tilplantet eller tilgrodd fra naturens side. Det var vel neppe noe luksusliv som ventet de som forpaktet på Hende, men samtidig hadde de det sikkert minst like bra som en del andre på denne tiden. Det var så vidt vi vet ikke noen umenneskelige kontrakter. I tillegg til det gårdsdriften ga, hadde de gode muligheter til å høste av naturen i form av bær, fisk og vilt. Likeledes ble det sikkert noen slanter i forbindelse med at Bangdalsbrukets eiere i en lang periode, hver høst under elgjakta, hadde Hende som sin base. I tillegg huset de også i perioder skogsarbeidere og funksjonærer på reise. Gjennom årene er det er nok mang en elg som er blitt felt i terrenget rundt Hende og båret og kløvet ned til gården.
Av folkene som bodde der som forpaktere de senere år kjenner vi til Beret og Ole Martin Børstad med sine tre barn. De kom fra Høylandet. For Ole Martin skulle det hele ende tragisk, i og med at han sammen med Harald Moen gikk gjennom isen og druknet på Breivika vinteren 1928/29. Beret drev gården fram til 1932. Da kjøpte hun en gård på Høylandet og flyttet dit. I mellomtiden hadde eldstesønnen Johannes blitt konfirmert. Han hadde nok en lengre vei til presten enn de fleste. På en og samme dag rodde han fra Hende til Heivika, gikk fjellet over til Røyklia, rodde til Sørenget innerst i Hemdalbotnet, og gikk derfra til misjonshuset ved kirka. Etter endt undervisning var det å ta beina og årene fatt tilbake til Hende. Mellom 1932 og 1952 forpaktet Anne og Ekhof Sagnes fra Salsnes Hende sammen med sine åtte barn. I 1952 ble han etterfulgt av Asbjørg og Johannes Guldvik med barna Anne Johanne og Torfinn. Etter noen år på Hende flyttet de til Botnan. Etter den tid har ikke Hende vært fast bebodd.
Foto utlånt av Nils Roger Duna.
