Liasætra slik den framstår i dag.
Selv om Liasætra hører Overhalla til, har mange i Vemundvik kjennskap til denne. Dette har særlig sin bakgrunn i at Liasætra og Liakammen gjennom mange år har vært et atraktivt mål for Vemundvikinger på skiturer vinterstid, men også fisketurer om sommeren, jaktturer om høsten og saueleiting har ført mange fra bygda til dette området. Opprinnelig var det to sætrer på vollen nedenfor Liakammen, øvre Liasætra og nedre Liasætra. Etter det vi har funnet ut har Liasætra tilhørt Gnr. 15 Skilleås i Overhalla. Etter at fjøset – som ble restaurert av Overhalla kommune i samarbeid med Riksantikvaren i 1978 – brant ned, står det nå igjen kun en original bygning på sætervollen. Imidlertid hart det blitt satt opp to nye hytter, hvorav den øverste står åpen til allmenn benyttelse.
Sæterdrifta på øvre Liasæter holdt fram helt til 1963. Det var Gyda Brattberg, f. 1887 og mannen Rudolf som i noen sommeruker holdt den gamle tradisjonen med sæterdrifta i hevd. Riktignok var det de siste årene mest for trivsel og nostalgi, men noen ungdyr og sauer hadde de med seg i den perioden de var der. På nedre Liasætra ble antagelig tradisjonen avsluttet i 1940. Siste året var det Helga Brynlund og Jorid Bukten Hovig som var sætertauser, men før dem hadde Berta Råum, f. 1874 og Margrethe Råum, f. 1890 hatt denne oppgaven i mange år.
Sæterdrift kom tidlig i bruk her i landet, og allerede i Frostatingsloven var det bestemmelser om sæterdrift. Etter svartedøden ble det masse ledig jord over det meste av landet, og følgelig forsvant behovet for slik bruk av utmarka. I løpet av 1600-tallet ble det på nytt en sterk ekspansjon i næringsliv og jordbruk overalt i Norge. Dette medførte at anttall gårdsbruk økte sterkt, og smått om senn ble sæterdrift og utslått på nytt en nødvendighet.
Nesten alle dyrene på gården ble tatt med til seters. Setertida varte ca. 5 – 8 uker, og man flyttet til fjells en uke eller to før onnene startet. Det var normalt mange bygninger på sætra. I tillegg til sæterhusa som folket bodde i, var det fjøs og ofte også eldhus, masstu, høybu og matbu. Budeia hadde hovedansvaret på sætra, men normalt hadde hun også med seg en gjeter som tok seg av det daglige passet av buskapen, mens budeia melket, ystet, kjernet, kokte møsmør og utførte andre oppgaver som hørte til de daglige gjøremål.
Her ser vi den eneste originale bygningen som står igjen på sætervollen.
Foto utlånt av Nils Roger Duna.