UKENS BILDE UKE 26 – SAGNET OM ØLTAPPEN

Kommer vi kjørende veien til Botnan over bruene i Vetterhusstrømmen “mellomlander” vi på ei lita avlang øy, i dag med rasteplass og snart tilvokst av lauvskog. Navnet på øya er Øltappen.  For oss som husker øya før veiutbygginga, lå den som en perle midt i Vetterhusstrømmen, fredelig og tilnærmet uberørt.  Strendene besto av store steiner, og hele øya var dekt av furuskog.  En båt i ny og ne, en aurefisker som prøvde fiskelykken, var stort sett den menneskelige aktiviteten.

Det har imidlertid vært menneskelig aktivitet i området tidligere.  På vestsida lå det en gravrøys.  Denne er fra tidsrommet bronsealder/jernalder.  Her fikk en av bygdas tidligere betydningsfulle menn sitt siste hvilested, med “kontroll” over ferdselen til og fra Vetterhusbotnet.  Vi må huske at på den tiden var ikke området skogbevokst, så utsikten var perfekt.  Jeg er også temmelig sikker på at det ligger en gravhug på denne sida.  Dette må vi få undersøkt med relevante myndigheter.  Det har også ligget to gammer på stedet.  På østsida der parkeringsplassen er i dag, like før avkjørselen til brua.  Den andre på vestsida, innunder Rypneskammen.  Det er vel trolig at stedet tidligere ble benyttet som svømmeplass for reinen når strømmen sto stille.  Man kunne spare store avstander ved å ta snarveien over strømmen, i stedet for å dra fjella rundt hele Vetterhusbotnet.

Skal vi tro sagnet har det også vært annen aktivitet her.  I følge dette skal øyas opprinnelse være i forbindelse med uenighet mellom to jøtuler, en oppe på Bjørkafjellet og en ved Rypneskammen. Så langt gikk det at de to begynte å kaste stein mot hverandre, men ingen av dem klarte å kaste de store steinene helt fram, og de falt derfor ned midt i sundet.  Slik holdt de på nesten hele natta, og til slutt var det blitt en hel liten øy.  I sin iver merket de ikke at sola sto opp, og derfor ble begge jøtulene også til stein.  Det finnes sikkert flere varianter av dette sagnet, men slik er det blitt fortalt til meg.

Realiteten er at både Øltappen og de store grusforekomstene i området mot Rypneset er restene av en endemorene fra istida, men det er jo ikke like spennende som historia om jøtulene som kastet stein på hverandre.

Foto: Nils Roger Duna