Hest og slåmaskin. Her er det Bjørnar Lien som får være med Olav Tingstad på slåinga.
Førsteslåtten er nå forlengst over uten det store slitet. Traktorer og maskiner sørger for at store arealer høstes i løpet av noen få dager. Raskt og effektivt er gresset ferdig pakket i rundballer eller lagt i silo.
Slik var ikke den “gode” gamle slåttonna. Selv på gårder med forholdsvis små arealer var dette en lang og krevende jobb. Først nærmere St. Hans var gresset kommet langt nok til at hesten kunne seles på og slåmaskina finnes fram. Deretter var det en stor jobb å slå av alt gresset. Slåmaskina måtte være kvass, og knivene måtte smøres jevnt og trutt under slåinga. Så var det å stappe hersjer og legge på ståltråd, samtidig som hest og sleprive sørget for å få gresset bort til det store mannskapet som var mobilisert til hersjinga. Før det ble hengt på strengen måtte det ristes både en og flere ganger, slik at det hang sammen. Deretter skulle det fordeles på strengen, ikke for tykt og ikke for tynt, men akkurat slik at man utnyttet kapasiteten på strengen, samtidig som det var tynt nok til å tørke. Verst var det på de vindstille regnværsdagene. For hver gang man løftet en fange med gress sto det en sky med knott rundt stakkaren som hersjet. Ellers ristet noen gresset med hendene, mens andre brukte gaffel. Dette handlet egentlig om hva man likte best og hvor sterk man var.
Alle ressurser måtte utnyttes, og der man ikke kom til med hest og slåmaskin ble ljåen flittig brukt. Det var en forøvrig en fryd å se teknikken og effektiviteten til de som virkelig kunne å slå med ljå. Det gikk egentlig lekende lett, selv om det selvfølgelig var tungt arbeide. Det at alle kanter ble slått førte til et utrolig flott kulturlandskap. I dag derimot, når maskinene gjør jobben, står alle kanter igjen uslått. Vakkert er det ikke, og ikke får vi tilbake det vakre idylliske kulturlandskapet som vi husker fra barndommen. Med ljåen fulgte også drainga av slipsteinen. Dette var som regel barnas jobb, mens voksenkara holdt ljåbladet med stødig hånd. Etter runden på slipesteinen var det tid for finpuss med heina. Heina ble forøvrig flittig brukt under slåinga, også det en fryd å se på når rutinerte hender gjorde jobben.
Etter slåttonna kunne det bli en liten pause mens man ventet på at høyet skulle bli tørt. Da var det tid for “slåttonngraut”, noe både store og små så fram til.
Fra Stavmoen i Botnan. Osvald Aaneng med hest og sleprive.
Foto: Utlånt av Grethe Aaneng.